Tove Hertzberg (41) er kunstner og fotograf og bor i Kristiansand og på Hovden. Foto: Tove Hertzberg.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

40 dager i fjellets visdom – dag tre

Jeg setter meg til rette, nyter utsikten og venter på den fremmede. Hva har hun på hjertet til meg i dag?

I 40 dager skal jeg bestige samme fjell. Den samme stien hver dag. 300 høyde meter, rett opp. Hvorfor? Fordi jeg tror den samme stien innehar mye visdom. Jeg ønsker å utforske hvordan en gjentatt handling kan gi meg innsikt. Hvordan jeg kan komme tilbake til meg selv, igjen og igjen. Som en indre reise som stadig kan gi meg ny innsikt og visdom. Dette blir 40 dager med refleksjoner om farger og utsyn. Det blir en vandring i kunsten. Kunsten å være. Kunsten å oppdage de fine aspektene i utsikten. Alt erkjent, av utsyn og innsyn, på nytt og på nytt. Jeg vil finne den kjærlighet til livet som enda ikke er oppdaget.

Har jeg noe å dele eller er dette bare et ønske om å bli sett? Ha en stemme som skal utheves i en tid hvor nettopp dette er en trend. Vel, jeg tror stien har mye å fortelle meg og hver dag er ikke like. Jeg må utforske og for dem som ønsker, deler jeg med ærlighet den innsikten og utsikten jeg opplever. Jeg ønsker å finne noe som ikke er funnet før. Derfor en stemme gjennom min innflytelsessfære. Jeg ønsker en utsikt til forandring som jeg skaper selv. Jeg skylder meg selv en fremgang fra der jeg står i dag til noe nytt.

DAG 3

Du må komme hjem i deg selv, før du kan legge ut på reise og forstå noe av det du ser. 

Alene, men aldri ensom. Ett steg av gangen. Høydemeter på høydemeter. Godt å kjenne pusten. Den er tung og i samspill med pusten til hunden som leder an på stien. Jeg oppdager en ensom burgunderrød blomst stående i all sin stolte prakt. Ensom men ikke alene. På motsatt side av stien står et par molter i kart. De håper på noen solstråler til for å oppnå den riktige modning. Kanskje de får stå i fred, og når tiden er inne vil jeg nyte dem som en gave i fra myren.

Jeg tar meg i at mens jeg går sakte på stien vandrer mitt sinn innover. En burgunderrød lilje er ved flere anledninger dukket opp som et tegn i mitt sinn. Og jeg har tatt meg selv i at jeg stadig vekk strever etter å tolke symboler som dukker opp. Og alltid med et snev av utålmodighet. I dag vil jeg fri meg selv fra å tolke. Kun anerkjenne dem når dem oppstår og med tiden la dens verdi utfolde seg og jeg vil få mine svar.

Solen på himmelen gjør så godt den kan for å gjøre vandringen lett for en litt tung kropp. Jeg kjenner svetten renne i pannen. Et soleklart trekkplaster for alle myggene som lurer seg i krattet. Jeg fekter med armer og beskytter meg som best, men innser at slaget er tapt. Jeg må fortsette å gå og vite at en og annen mygg finner sitt  bytte både i meg og hunden min. Jeg sender det en tanke og håper denne grådige myggen kan bli til glede for en sulten liten fugl. Og at kanskje denne fuglen vil synge en vakker sang for meg en dag, som takk. Da vil kanskje ringen være slutt? Jeg reflekterer over hvordan vi mennesker også kan ha betydning for hverandre. Vi møter mennesker, noen kan skaper en reaksjon som er vanskelig eller vond. Hva gjør det med oss? Kanskje vi kan lære noe på veien som igjen vil føre noe godt med seg ved en senere anledning.

Jeg bestiger toppen og anerkjenner at det er godt å nå målet. Jeg setter meg til rette, nyter utsikten og venter på den fremmede. Hva har hun på hjertet til meg i dag?

 ”Burgunderrød lilje er en veiviser for livet. Et symbol på vilje til liv. Nedenfor det bratte fjellet, når man ikke lenger ser livet i fugleperspektiv, skal liljen gi deg stryke til å tåle alle settinger man kommer i.  Alt som skremmer eller gjør vondt er også liv. Det skal veilede deg mot håp. Håp for liv også der hvor det synes vanskelig og umulig. Likeverdighet. For her ligger styrken til vekst. Ikke tro din tanke bedre enn din fiende. Men bli styrket i møtet. 

Så går hun sakte av gårde ned gjennom dvergbjørkene. Hun holder hendene sine svakt ut på begge sider slik at fingrene berører tretoppene. Solen skinner på bjørkebladene og hun blir borte. Jeg ser lengselsfullt i retningen hvor hun dro, igjen tar jeg meg i at tålmodigheten min bør utvides, for jeg vet at vi skal møtes igjen her på toppen av fjellet.

Likeverdighet.  For meg betyr det likevekt mellom det feminine og det maskuline. Jeg tenker på min far. En sterk og viktig person i livet mitt. En leder av natur og med en kraftfull tilstedeværelse. Han har alltid ledet familien fremover med kjærlighet og myndighet. Jeg ser at hans maskuline kraft er brukt nettopp slik den må for å gi vekst. Med trygghet og kjærlighet. En kraft som ikke skal misbrukes i form av usunn maktbruk og vold. Jeg tenker på verden for øvrig, hvor det ikke er likevekt mellom det maskuline og feminine. Men en maskulin overvekt og et maktmisbruk som styrer verden til frykt og uro.

Bak min gode far står en sterk kvinne. Hans mor og min bestemor, som døde i 1999. Dette var en kvinne som sto imot de maskuline kreftene. Under 2. verdenskrig, da min far var et lite barn, kun ett år gammel, ble det varslet om flyangrep over bygda de bodde i. Bestemor valgte å sende sin mann og deres tre eldre barn i sikkerhet i nabobygda. Mens hun selv og min far ble igjen og søkte ly under en fjellhylle. Dette er blitt for meg et symbol på kvinnekraft. En kraft som er så sterk at den kan stå imot den verste tenkelige frykten, som krig og trusler. Hun sto imot, kanskje fordi hun var i kontakt med sin intuisjon. En styrke og en kraft som bor i oss mennesker hvis vi bare gir det rom og lytter med tillit.

Jeg ser på hennes maskuline kraft i seg som kvinne og for meg nøkkelen til menneske og jordens utvikling. Våre barn trenger å vokse opp med sterke kvinner og mødre. Dem som gir omsorg og kjærlighet. Og viser vei til vekst uten vold. For så å kunne ta i bruk sin maskuline styrke på riktig måte. Uten misbruk. Derfor velger jeg å være en sterk kvinne og gå stien. Bestige høyere og høyere fjell. Alt er mulig så lenge vi ikke lar frykten styre oss. Det er håp og en burgunderrød fjellrose er mitt symbol på viljen til liv. Et sterkt og fryktløs liv.

Solen skinner og jeg legger meg i den hvite mosen som klamrer seg til fjellet på det lille platået jeg sitter på, for å la solstrålene finne kinnene mine. Og der, et varmt solkyss fra himmelen. Jeg takker for dagen som er så fin.

Tove Hertzberg

fjellklatrer og kunstner

Hovden i Setesdal

”40 dagers” reisen startet 17. august 2017. Vil du vite mer se galleritove.no 

Les flere innlegg fra Tove Hertzberg her