Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (52), kommunikasjonsleder i RVTS Sør, har skrevet denne teksten. Foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Tid for forankring

Nå har alle vært så lenge ”i flyt” at det er på tide å finne et feste.

Etter tiår med fokus på forandring er vi sultne på forankring og fordypning. I stedet for å komme i flyt, kan det være på tide å snakke om å finne et feste?

Vi er litt slitne av å flyte omkring, vi er klar for å finne et feste. Vi har fokusert på forandring i flere tiår. Jeg tror det er tid for forankring. En forutsetning for god forandring, er forankring. Forankring i verdier, menneskesyn, livssyn og mening.

Da jeg kåserte i P2 for flere år siden, snakket jeg en gang med hele Norges kåsør, Odd Børretzen. Jeg drev Forandringsfabrikken og vi snakket om navnet. Han sa: “Alle er opptatt av å forandre. Jeg er mer opptatt av å forankre og fastholde den jeg er og det andre ønsker å være.” Han hadde et poeng. Kanskje vi trenger hjelp til å henge sammen, finne et feste, se sammenhenger og finne mening? Integrere vondt og godt til en helhet som er oss.  Som kan bli et vi. Som kan bli del av et fellesskap.

Hvilke verdier har du med deg?
Forankringsarbeid inviterer til en refleksjon og bevisstgjøring rundt verdiene våre og hva vi tror på. Hva vi lener oss mot. Grunnfjellet. Kjernen. Det som ingen kan ta fra oss. Det vi har med oss av syn på livet som vi vil bygge på. Verdiene du har fått med deg fra familie og slekt. Tenk over det, hva har du med deg av verdier som er viktig for hvordan du lever og møter andre? Hvilke verdier fant du ikke i oppveksten som du har søkt deg fram til selv? Kanskje du til og med har tatt avstand fra deler av menneskesyn og livssyn du vokste inn i og kjenner til hvor smertefullt det kan være  å miste et feste for å finne et annet?

Flere er i gang med nettopp dette: Å bli bevisst på å arbeide med jordsmonnet som livsfrøene våre skal spire og vokse i. Flere ser betydningen av å både ha feste i noe å tro på, stå for, kjempe for og leve for. Fordi holdningene kommer ut av verdiene og den vi er og det vi gjør vokser fram av holdningene våre. Derfor er jordsmonnet viktig.

Vi heles i relasjonene 
Forankret i det unikt likeverdige menneskelige som forener oss, er det lettere å verdsette forskjeller. Forankret i aksept av vår egen og andres sårbarhet, av egen og andres iboende muligheter og livskraft – er det mulig å heles, forandres og forløses.

Når menneske møter menneske gjennom ord, men også innenfor ordenes begrensninger, kan vi heles gjennom møtet. Vi heles i relasjonene. Vi klarer oss ikke alene. Overlever ikke uten et feste. Den som har et feste, kan lettere kaste seg ut i livet. En drake som skal fly høyt oppi luften, trenger ikke rammer, men et feste. For å utvide horisonten og fly ut i det ukjente.

Å være et feste for en annen
Noen ganger trenger vi rammer for å beskytte oss. Men når vi skal øve oss på å leve mer tro mot oss selv. Når vi skal se egen utilstrekkelighet og eget mørke i øynene. Når vi skal ta spranget ut i det vi IKKE vet, åpne dørene til rommene vi av ulike grunner stengte igjen, når vi trenger å slippe løs livslidenskapen, når vi skal integrere det vi har fornektet, møte det vi ikke har kontroll på, da trenger vi ikke rammer, men et feste. I oss selv. I noe større enn oss selv. Noe som gjør at vi ikke synker når vi hopper.

I tillegg til at forankring kan gi økt trygghet til å utvide horisonten, kan det også gi mot til å gi enden av tråden til et annet menneske.

Vi kan også noen øyeblikk i tiden være den andres feste. Slik at hun eller han ikke synker. Det virker som de viktige tingene ikke alltid kan beskrives, men forløses. Ansikt til ansikt. Hånd i hånd. Side ved side. Kropp leser kropp. Sjel finner sjel. Gåte ved gåte.

Vi trenger også en forankring i vår egen fortelling – på godt og vondt, for å kunne bli medforfattere i andres.

De store eksistensielle spørsmålene har ofte nære, enkle svar.
Kanskje trenger vi forankringsledelse, forankringsprosesser og forankringsagenter?

Forankringsarbeid starter med verdiarbeid. Hva er et menneske? Hva er du redd for? Hva er du glad for? Hva holder du fast ved når mye raser? Hva tror du på? Hva tenker du om døden? Hva betyr mye for deg? Hva tenker du om døden?

Som medmennesker skal vi ikke først og fremst dele ut egne fine blomster, men være og handle slik at vi får andres frø til å spire. Noen ganger ligger frøene gjemt langt nede i den frosne jorden. Ofte av gode grunner. Kanskje i et forsøk på å beskytte det innerste. I håp om at noen en dag varmer så lenge at isen smelter og frøet begynner å spire.  Å legge til rette for at andre kan finne sin forankring, sin tro, sitt håp og sine verdier, er også medmenneskelighet, det er også hjelpekunst.

Forankrede mennesker står i stormen
Vi skal ikke forandre den andre, men gjennom å være et feste for den andre, gjennom å oppdage den andre, oppdager vi oss selv på nye måter. På den måten kan vi komme nærmere hverandre og bety en forskjell for hverandre.

Forankrede mennesker blir ikke redde om det stormer. De synker ikke. De har et feste. Forankrede mennesker er ikke redde for å la vindene føre seg dit de ennå ikke har vært. De har et feste.

Det er håpet
at noen holder i den andre
enden av tråden

at det finnes et feste

at noen uten å vite det

alltid
har vært på vei mot deg.

Eva Dønnestad

Les flere innlegg av Eva Dønnestad her