Kristiansanderen Vidar Blakseth (64) har skrevet dette innlegget.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Grønnsakshandler for en stakket stund

Gutten så litt småfortvilet ut og spurte om jeg kunne passe på butikken hans i ti minutter så han kunne komme på do.

Jeg måtte en tur i banken sist helg. På veien stoppet jeg ved Esso på Oddemarka for å kjøpe noen grønnsaker fra utsalget til Tofteland gård. Det var en ung gutt som stod og solgte. Han så småfortvilet ut og spurte om jeg kunne passe på butikken hans i ti minutter så han kunne komme på do.

Det kunne jeg naturligvis, selv om jeg tenkte at ti minutter var veldig lenge for å gå på do.

Etter hvert strømmet kundene på. Der stod jeg da med min stive og bandasjerte nakke og måtte gjøre så godt jeg kunne. Den første kunden som kom, en eldre dame, begynte å plukke plommer i en plastpose. Jeg kikket mot bensinstasjonen i håp om at gutten snart dukket opp. Men det gjorde han ikke.

Så jeg tok plass bak disken og begynte å orientere meg. Jeg prøvde å åpne kassaapparatet med nøkkelen som sto i. Men det gikk ikke. Så fikk jeg øye på betalingsterminalen og den kan jeg operere i Hånes menighet, så da kan jeg vel her også, tenkte jeg.

“Kan du betale med kort?”, spurte jeg damen. Ja, det kunne hun. Så jeg la plommeposen på vekta og tastet inn 7-9 og to nuller siden jeg så på en plakat at prisen var 79 per kilo. Det ble 50,88, og jeg trykket på “varekjøp” på terminalen og slo beløpet. Kunden slo koden og var fornøyd. Første salget var unnagjort.

Så gikk det slag i slag. Neste kunde spurte om vi hadde reddiker. Men det så jeg ikke, så det hadde vi ikke. “Men vi har mye annet godt”, sa jeg. Hun fant ut at hun skulle ha en paprika og to sitroner. Ergerlig med sitronene for de sto det ingen pris på. Jeg måtte derfor legge kortene på bordet og fortelle at jeg ikke jobbet der. Hun ble litt forvirret og kikket rundt etter kamera om det var noe lureri med skjult kamera?

Det begynte jeg også å lure på siden gutten aldri kom tilbake. Vel, vi ble enige om at sitronene skulle koste 30 kroner kiloen. Sammen med den lille paprikaen, kom hele handelen på 11 kroner. Hun hadde bare store sedler som jeg ikke kunne gi igjen på. Så det endte med at hun betalte sju kroner som var det hun hadde i smått. “Det var greit”, sa jeg. Men hun insisterte på å betale resten en annen dag.

Sånn gikk nå minuttene og handelen stort sett greit. Spørsmål om åpningstid var jo ikke lett å svare på. “Det er vel et stykke utover ettermiddagen”, svarte jeg.

Så omsider, etter nesten 20 minutter, kom gutten. Han var utrolig takknemlig. Jeg forstod at han hadde problemer med magen og burde vel ikke solgt grønnsaker? Jeg fikk ikke lov til å betale for mine grønnsaker. De måtte jeg ha for jobben.