Dette innlegget er skrevet av Knut Østrådal (70), pensjonert lektor fra Kristiansand som er bosatt i Barcelona. Arkivfoto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Asylmottak i eget hjem

Det duftet boller fra mitt kjøkken i dag morges. Det duftet fred.

På mitt kjøkkenbord i Barcelona sto disse kakene. Ferske fra ovnen. Det er arabiske boller med kardemomme. De er laget av en arabisk venn som bor hos meg for tiden. Han er fra Irak. Vi ble kjent på Facebook via kjente i Mandal. Han ble utvist fra Norge i juni da hans søknad om asyl ble avvist. Han rømte dagen før politiet skulle hente ham og bringe ham til Trandum for utsendelse til Irak og trusler om å bli drept av diverse grupperinger i konflikt med hverandre.

Han var soldat i den irakiske hær, men deserterte og kom etter hvert til Norge og asylmottak i Mandal. Han var i Mandal i ett år og syv måneder og lærte norsk og engelsk parallelt – mest alene og med gode hjelpere fordi han ikke hadde rett til å få offentlig undervisning. Før det var han i Mellsomvik i noen måneder.

Han har traumer fra sin tid som soldat og får ikke sove. I natt sto han opp og bakte boller. Han rømte i juni fra Mandal og kom til Berlin. Tyskland ville sende ham tilbake til Norge og så ble det ny flukt. I Berlin kontaktet han meg. Om jeg visste hvordan forholdene var for asyl i Spania. Jeg kontaktet NOAS. Svaret var at Spania ikke er så strenge med tilbakesendelse som Norge. Det var verdt et forsøk. Sammen med en kamerat – også han iraker og tidligere soldat. Denne hadde vært på asylmottak i Lillesand. Ett år og fire måneder. Og før det i Grimstad.

Ny reise ble planlagt nøye. Uten papirer er det stor mulighet for kontroll. Særlig på grensene. Buss fra Berlin til Køln. Privattaxi –ikke vanlig taxi – fra Køln til Paris. Det er torsdag for over en uke siden. De kom til Paris og fikk overnatte hos en venn av meg der etter en natt på gaten i regn. Lørdag ny reise. Vi holdt kontakten langs hele reiseruta. Jeg rådet dem til å bare kjøre innen Frankrike. De tok buss fra Paris til Perpignan som er nærmeste franske by på grensa til Spania. Det er to timer fra Barcelona. De ankom Perpignan ved sekstiden søndag morgen. Forrige søndag. De kunne ikke snakke verken fransk eller spansk. Jeg dro til Perpignan søndag morgen. Vi møttes på busstasjonen der. Drøftet reisemåte til Barcelona. Taxi kostet 540 euros bare rett over grensa. På grunn av risikoen, sa en taxisjåfør. Etter terroren på La Rambla i Barcelona er det skjerpet kontroll.

Vi valgte å ta sjansen på tog. Jeg gikk og kjøpte tre billetter fra Perpignan til Barcelona. Jeg måtte oppgi navn og fødselsdato på hver av oss. De hadde et slags ID-kort fra Berlin med disse opplysningene. Damen i billettluka var vennlig og stavet seg møysommelig gjennom de lange arabiske navnene. Så var billetter i boks. Toget gikk 12.16. Ventetid. Mange spørsmål. Jeg hadde noen bananer i veska mi. Toget ankom og vi fant vogn og plassene våre. Vi satt mot hverandre med bord mellom oss. Jeg la billetten tydelig på bordet. Sommerfugler i magen.

Mine to reisekamerater ble dysset i søvn av tog duren og de byssende bevegelsene. I vogna vi satt var det temmelig mange som hadde samme utseende som mine reisekamerater. Grensa til Spania kom raskt og på første stopp der kom en kvinnelig politi gjennom vogna. Hun kikket over passasjerene og stoppet ved oss. Hun bøyde seg ned og så mot de to sovende ansiktene. “Amigos,” sa jeg. Hun gikk videre. Toget forlot stasjonen. Vi ankom Barcelona uten problemer. Lettelse.

Vi kom hjem til meg og de fikk sitt rom med køyesenger. Jeg spurte om de ville sove. De spurte om Barcelona lå ved havet. Ja, sa jeg det er bare en kort spasertur herfra. De ville se havet først. Deretter sove. Vi gikk til havet. De badet og svømte i salte vover. De samme bølgene som har tatt mangt et liv. Flyktninger på flukt. Nå var det fryd og latter. Stor glede. Vi gikk hjemover igjen. Kjøpte en kebab hos mine greske venner. Ren kylling-kebab – to stykker. En “gran mixte” til meg. Medbragt mat til kjøkkenet. Sulten døyvet. Søvnen kom sigende.

De sov til neste morgen. De hadde 55 timers søvn å ta igjen. Nå kunne de slappe av og sove trygt. Mandag var avslapningsdag og utflukt i Barcelona. Bli kjent med omgivelsene . Finne veien hjem. Ha gjenkjennelige steder å forholde seg til. Mobilen ble flittig brukt . Bilder og video fra Barcelona. Tirsdagen gikk vi til fremmedpolitiet. De ble registrert og fikk avtale med advokat til intervju. Neste onsdag. Med arabisk tolk. Vi har også vært innom ACCEM-kontoret. Nærmest en NOAS i Spania. De kunne ikke begynne å gjøre noe før etter møtet med advokaten. Hyggelige mennesker. Det var også hun på fremmedpolitiet. Vennlig og smilende.

Nå er første skritt tatt i prosessen for å søke asyl i Spania. Siste uken har vi delt de vanlige gjøremål. Handlerunder. Funnet arabiske butikker med matvarer de er vante med. Her lages deilige og spennende retter i mitt kjøkken. Humus og salater, ris og grønnsaksretter. Vi har spansktime hver dag fra 11-12. Jeg lærer arabisk. Viktig å vise at man er ikke dum fordi om man ikke husker gloser og tall med en gang. Jeg kan knapt huske tallene fra en til ti på arabisk. Repeter. Repeter. Repeter. Vi ler mye. Særlig når jeg hermer etter arabiske lyder og snakker gibberish-arabisk á la Harald Heide Steen. Da kaster de seg over knærne i latter.

Vi snakker alvor og vi tøyser. Vi har kjent hverandre i en drøy uke, men vi har allerede fått en tone mellom oss så vi kan både spøke og skjemte med hverandre uten å være engstelig for å si eller gjøre noe galt. Mobiltelefoner blir flittig brukt. De har begge barn i i Irak. Jeg spør om hvor de ville bo hvis det ble normalt i Irak igjen. Svaret kom straks og kontant. Irak. Men disse er da lagt under kategorien lykkejegere. Jeg har altså fått et asylmottak i mitt eget hjem. Her i Barcelona. Vi deler hverdager. Dette er meningsfylte dager. Jeg er velferdsprofitør. Jeg er glad for at de er her. Det duftet boller fra mitt kjøkken i dag morges. Det duftet fred.

Les flere innlegg av Knut Østrådal her