Oddbjørn Aardalen (72) er en norsk dikter som bor på Skjervedal i Vennesla. Han har gitt ut seks diktsamlinger. Foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Sangen

Lærerens kraftige forsangerrøst la seg som et varmt teppe rundt oss. Og vi, de 10-15 elevene i 4. og 5. klasse, sang med.

Sangen vi startet dagen med. I den smalskuldra, litt fattigslige skolestua med kakkelovn med det svarte skjermbrettet foran. Med tavle og kritt og svamp, med kartrullene av Norge, Europa og verden hengende over tavla. Med trepultene med sine runde fordypninger til blekkhus og sine rektangulære fordypninger til penalhusene. Lærerens kraftige forsangerrøst som la seg som et varmt teppe rundt oss. Og vi, de 10-15 elevene i 4. og 5. klasse, som sang med:

Syng i stille morgonstundar.

Syng Gud Fader, lov og ros!

Sjå han gjerer nytt det under:

Kallar fram or mørkret ljos.

Sjå hans sol all skapning gylla.

Alt med liv og lovsong fylla.

Sjå hans kjærleiks smil i sky.

Sjå kvar dag hans nåde ny.

Av og til, når mennesker av min generasjon snakker om folkeskolen i vår tid, ser de spørrende på meg når jeg jeg sier jeg ikke husker så mye fra denne tida. Første skoledagen, for eksempel, er totalt borte fra sinnets minnebok, og når de andre trekker fram skjellsettende opplevelser, er det slett ikke sikkert at jeg husker. Og hva er å huske? Hva ligger lagret i hukommelsen klar til aktivering til en hver tid, og hva husker en fordi det blir fortalt så mange ganger at en tror en husker?

Jeg har skrevet dagbok siden jeg var ni år. Det finnes også albumer med bilder fra folkeskoletida, bilder der gutter i nikkers med hjemmesydde lapper på, med beksømstøvler og kleivalue, og jenter med foldeskjørt og hjemmestrikkede jakker, ser inn i fotografiapparatet med blikk som lyser både av undring og framtidstro. Eller foran Vegusdalsruta som er parkert i et magert skogområde i Iveland et sted. Skolen på tyttebærtur. Men husker jeg noe fra turen?

Men sangene sitter. «Syng i stille morgonstunder» eller «Sjå dagen sprett i austerætt» ligger lagret i minnet, så friskt, så levende at det er som det er helt nytt. Og jeg kan ta sangene fram. Synge av full hals, vers etter vers som om hele sangen er festet til ei lysende tavle i sinnet:

Lær oss Gud kvar dag å telja.

Sjå kor snøgt vår livsdag lid.

Lør oss livsens veg å velja.

Medan det er enno tid!

Enn i dag du vil oss kalla.

Snart kan mørkret på oss falla.

Lat oss medan det er dag.

Fylgja Andens nådedrag!

Jeg rusler forbi min barndoms skole en kveld da høsten står for døra og melankolien legger seg over natur og sinn.  Det er lenge siden «Syng i stille morgonstundar» steg opp mot taket i den vesle tre-delte skolen øverst i gamle Vennesla kommune.

Og jeg tenker:  Så fint at vi fikk denne nistepakka med oss. Ei niste som gir næring den dag i dag og som bare blir friskere og nyere for hver dag som går. Og jeg synger:

Gud som skapte sol og stjerna.

Deg me syngja takk og lov.

At om oss du ville verna.

Medan me i mørker sov!

Lys og lei oss, ljosens Fader.

Til vår sol i gravi glader.

Vekk oss så til morgon ny.

Dag med solskin utan sky.

Les flere innlegg av Oddbjørn Aardalen her