Dette innlegget er skrevet av Knut Østrådal (70), pensjonert lektor fra Kristiansand. Arkivfoto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Barcelona-terroren

Før jeg kom ut av Placa Reial kom en tsunami av løpende, skrikende og skrekkslagne mennesker mot meg fra La Rambla.

Jeg gikk fra min leilighet omtrent klokka 17 og svingte rundt første hjørnet i den smale gaten og gikk ut på Placa Reial. Derfra skulle jeg ut på La Rambla noen hundre meter for så å ta en sidegate inn mot Raval. Før jeg kom ut av Placa Reial kom en tsunami av løpende, skrikende og skrekkslagne mennesker mot meg fra La Rambla. Sirener, politi og ambulanser like etterpå.

Jeg ser omkring meg – mennesker i oppskjørtet samtale på forskjellige språk. Jeg går bort til en mann som nettopp hadde snakket i mobiltelefonen sin. “Que pasa? ” spør jeg. Og han forteller at en bil har kjørt nedover La Rambla i stor fart og meiet ned mennesker som befant seg der. Minst fire er døde …foreløpig. Jeg treffer en spansk bekjent tilfeldig, også han i oppskjørtet samtale i mobilen.

Politi kommer inn på Placa Reial og ber alle trekke seg tilbake – helst gå hjem – gå innendørs. Restaurantene fylles opp av turister, som ikke skal spise, men søke trygghet. Jeg går hjem til min leilighet sammen med min spanske venn. Jeg skriver en melding på FB om hva som har skjedd og at jeg er i god behold. Fædrelandsvennen ringer. Jeg kan bare bidra med hva jeg observerte. Jeg var ikke øyenvitne til selve hendelsen, men jeg var like i nærheten. Min venn har flere samtaler. Han vil gå hjem. Lurer på om det er trygt. Men hans retning vil være bort fra området, mot et mindre farlig strøk.

Han går og jeg kobler meg på P2 via nettet. Får direkte sendinger. NRK fra Dagsnytt ringer meg og vil ha intervju. Jeg svarer at det er lite jeg kan beskrive for jeg var ikke øyenvitne. Jeg måtte likevel si hva jeg opplevde og hvor nærme jeg var og hva jeg følte…. følte… ja, hva føler man når det ikke er på TV det skjer en terrorhandling, men rett utenfor døra si….

Jeg hører helikopter over hustakene – sirener – hører på P2. Jeg har tre gjester på besøk, tre brødre som har vært i Madrid for å se fotballkamp mellom Barca og Real Madrid. De skal komme med fly og deretter flybussen til Placa Catalunya ca. klokka 21.

Jeg går ut for å møte dem. Min vanlige vei er stengt av plastikkbånd og voktet av flere politifolk. Jeg spør om hvor man kan gå til Placa Catalunya og ankomsten til Aerobus fra flyplassen. Han sier at Placa Catalunya er stengt og alle busser stopper på Placa Espania. Jeg må gå en lang omvei. Ved alle sperrer står det mennesker og parlamenterer med politi om å slippe forbi sperringer for å komme inn i sine hus eller hoteller som ligger innenfor sperringene.

Politiet er høflige, men avviser bestemt alle spørsmål om å komme forbi. Jeg hører flere politifolk som stotrer på engelsk for å forklare turister at de ikke kan komme inn. Jeg går inn i en samtale med noen japanske turister som også kan dårlig engelsk og forklarer hva politimannen sier. En kvinne gråter fortvilet og sier at hun og mannen skal ha fly tidlig i morgen tidlig… Jeg går videre. Heldigvis er jeg kjent i labyrinten som Barri Gotic består av.

Jeg kommer forbi en ny gruppe med fortvilede turister som ikke finner fram. De har jo brukt La Rambla som hovedkjennemerke på sin turistferd. Jeg har fått telefon fra mine gjester at de er på Plaza Espania, men ingen drosjer vil kjøre inn mot der jeg bor, De bestemmer seg for å vente der de er, kanskje få seg noe mat. Jeg går hjem igjen og møter noen brasilianske damer som leter etter sin gate med hotellet.

Jeg sier de kan følge meg for jeg vet hvor de skal og jeg skal samme veien. Vi går sammen til de kan kjenne seg igjen, og takker inderlig da vi skilles. Hjemme igjen – venter på telefon eller melding fra mine gjester. Hører på P2. Bruker Mac’en, skriver meldinger. Det nærmer seg midnatt og jeg går ut igjen for å sjekke om det er like stengt overalt. Denne gang mot La Rambla – lenger ned mot havnen og Columbus statuen. Kommer inn på La Rambla ved en sperring.

Masse TV-kameraer og fortvilte turister igjen. Hører oppskakede samtaler om adgang til hotell og bagasje og reisetidspunkt og mangel på penger – og husker ikke navnet på hotellet, men kan kjenne meg igjen når jeg ser Carrefour-supermarkedet på La Rambla. Noen blir hysteriske. Politiet er høflige, men ingen slipper gjennom sperringene. Aksjonen er ikke avsluttet. Sjåføren av bilen er fremdeles på frifot.

En ung mann – en tøffing nærmest – står og gråter fortvilet og snakker på stotrende engelsk. Han vil miste flyet sitt og har ikke penger, og forstår ikke forklaringen på hvor han kan gå utenfor det avsperrede området. Jeg får ny telefon fra mine gjester. De har funnet en taxisjåfør som er villig til å kjøre innover – og jeg sier at de skal be sjåføren stoppe ved Columbus statuen. Jeg står litt og kikker oppover den folketomme Ramblaen.

I går natt på denne tiden var det et yrende liv av mennesker – mest turister og selgere. Åpne gatecafeer oppover, fylt av gjester med øl og vin og sangria og paella og tapas på bordene. Turister som tok selfier og smilte og lo og opplevde denne spennende smeltedigelen av en levende by som Barcelona er… og i natt bare en sorgtung stillhet…. Jeg får en ny telefon og kan gå og møte mine gjester ved Columbusstatuen. Vi utveksler opplevelser og inntrykk på vei hjem til meg. Går i sidegater. Møter en stadig strøm av mennesker og turister med sine trille-kofferter.

Strømmen av mennesker som helt tydelig må finne nye veier å gå enn den vante de har brukt – nesten som vann som møter stengsler og barrikader, men som finner nye passasjer på sin ferd. Vi ankommer min leilighet, setter oss på kjøkkenet, åpner en flaske Cava – og sitter utover natten og samtaler om hvor skjørt livet er og hvor mange uskyldige mennesker som tilfeldig befant seg på gal plass på feil tidspunkt …..

Les flere innlegg av Knut Østrådal her