Dette innlegget er skrevet av Knut Østrådal (70), pensjonert lektor fra Kristiansand. Arkivfoto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Stockholm – en reiseskildring

Vi er alle på forskjellige reiser i livene våre og vi er alle på leting etter meningsfullt innhold.

I over en uke har jeg vært i Stockholm. Mitt bosted er Interhostel – i seng K , underkøye i et rom med 16 senger. Jeg kunne selvsagt ha valgt å bo på et hotel. Men det er langt mer spennende å bo slik blant levende mennesker, enn å ligge på et komfortabelt værelse og se på TV om kvelden. Det blir møter med virkeligheten og mange interessante samtaler finner sted.

Mennesker fra mange land og mange skjebner. Asylsøkere og mennesker på vandring, backpackere fra alle verdensdeler – afrikanske, australske, amerikanske, asiatiske og europeiske. Alle slags språk. Om kvelden før sovetid høres lavmælte samtaler, en afrikansk muslim leser høyt for seg selv fra Koranen. Jeg forstår ikke språket, men jeg forstår hva han gjør. Det utveksles råd om reiseruter og møter med byråkrati og praktisk hjelp.

Jeg måtte for eksempel hjelpe en afrikaner som i vanvare hadde låst igjen lockeren sin med nøkkelen til hengelåsen inni skapet sitt. Han hadde vært i resepsjonen og lånt baufil og avbitertang. Det var nesten midnatt og i nesten en time var den monotone lyden av fil mot metall den dominerende i rommet. Da jeg tilbød å hjelpe ham, smilte han med svetteperler på pannen. Men det var en seig lås å file over og avbitertanga klarte ikke å bite så hardt i metallet at den skar gjennom. Mens jeg var på toalettet gjorde afrikaneren et nytt forsøk.

Da jeg kom tilbake, var døra til hans locker åpen. Han hadde gått løs på lukkemekanismen i på døra som hengelåsen var tredd gjennom. Den var av lettmetall og atskillig enklere å komme gjennom med baufila. Dog var døra blitt ødelagt. Men den lar seg jo erstatte. Hans klær og verdisaker var viktigere enn en skarve skapdør av metall.

Det dufter eksotisk fra kjøkkenet når det lages mat. Enkle retter fra mange forskjellige slags oppskrifter blir laget for sultne mager med billige ingredienser innkjøpt på nærmeste Coop. Jeg har vandret omkring i Stockholm hele uka og vært på alle øyene som byen består av. Jeg har betraktet gammel arkitektur og historiske brostensgater. Jeg var innom Dansens Museum og så en utstilling om mannlige dansere i alle slags kulturer. Jeg har vært gjest i et fantastisk arabisk bryllup.

I dag har jeg satt meg på Stockholms Centralstasjon – for å betrakte mennesker. Det er en søppelkasse rett ved siden av meg der jeg sitter på en benk. I løpet av de siste 15 minuttene har like mange mennesker vært og kikket og gravd litt i innholdet. Noen har plukket opp flasker og tomgods. Andre har sikkert kikket etter mat.

Rett ved siden av meg nå sitter det to eldre damer med hijab og sorte klær. De snakker et språk som jeg tror er arabisk og de ler hjertelig innimellom. Jeg observerer denne maurtua av mennesker som er i bevegelse. Noen ankommer og noen reiser fra. Den menneskelige dyrehagen er fascinerende.

Jeg fanget nettopp blikket til en svart treåring som holdt en på pinne i den ene hånden og med den andre hadde han et fast tak i sin mors hånd. Et blikk med undring i de mørke dype øynene. Den ene av damene ved siden av meg har vært borte en stund. Nå kommer hun med billetter og er lett oppskjørtet, men hun ler så det kan ikke ha vært noe bekymringsfullt hun forteller den andre om. Jeg skjønner de skal reise og jeg sier :”Have a nice journey.”

De ser forskrekket på meg og jeg gjentar tydeligere : “Have a nice journey !” “Thank you, sir!” sier hun som har kjøpt billetter. Så tar de et bilde av hverandre før de tar trillekoffertene og bagasjen sin og drar avsted . “Have a nice day, sir!” sier hun som snakket til meg tidligere og jeg kvitterer med et “The same to you !” Og vi smiler til hverandre.

Jeg vender blikket opp og ser den store hallen og atter alle menneskene som haster omkring. En stor klokke tikker og det rykker i viseren hver gang et nytt minutt er passert. Fra høyttalere lyder opplysninger om togavganger og ankomster og forsinkelser eller bytte av spor.

Vi er alle på forskjellige reiser i livene våre og vi er alle på leting etter meningsfullt innhold.

På en lang benk overfor meg sitter det en mann og sover – med et bein hvilende på bagen sin som for å sjekke at den ikke forsvinner. To damer snakker heftig og en mann i samme følge kommer av og til med en bemerkning. To andre damer stirrer bare rett ut i lufta, men av og til sier den ene noe og den andre nikker.

Her hales på bager og kofferter, barnevogner trilles – ofte febrilsk hastende. Andre har god tid. Stopper plutselig så andre nesten kolliderer. Så mange klesdrakter, ansikter og uttrykk, sminkelagte ansikter, stressede ansikter – og smilende forventningsfulle ansikter.

Nå har en mor plassert sin lille datter ved siden av meg og bedt henne sitte stille der, mens hun skal hente noe. Den lille jenta sparker litt med bena, reiser seg og tar noen hinketrinn. Så setter hun seg igjen og nynner. Mammaen kommer tilbake med litt godteri og spør “Har du vært urolig ? ” “Neeei ” svarer den lille jenta kjekt . “Det har jag inte “. Hun strever så med å få på seg skoen sin og klarer det etter hvert.

Mange snakker i mobiltelefon eller leser meldinger eller finner informasjon. Den digitale verden og den virkelige verden i tett omfavnelse. Avgang og ankomster – nye steg hvert minutt – slik viseren på klokka på veggen tikker mot framtid. Hvor går veien …?

Les også:

Arabisk bryllup

Solbygg – min barndoms paradis

Sommerminner fra min barndom