Dette innlegget er skrevet av Knut Østrådal (70), pensjonert lektor fra Kristiansand. Arkivfoto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Arabisk bryllup

Brud og brudgom blir løftet på sterke mannsrygger og der svever de begge som i en elv av gledesbølger i en dans som hyller dem begge og deres store merkedag.

Alle gjestene har funnet sin plass ved bordene. Familiene til brud og brudgom sitter ved bord 1 og 2. Ved de andre bordene sitter den utvidede del av storfamiliene – onkler og tanter, fettere og kusiner med ektefeller og kjærester. Og ved noen bord sitter arbeidskolleger og venner. Det er mennesker i alle aldre. Den eldste er nærmere 90 år. En staselig hvithåret høyreist og vakker mann med dype kloke øyne. Han er brudgommens bestefar. Det er tydelig å se den respekten som vises ham – som en beduinhøvding.

Det er fascinerende å betrakte verdigheten i forsamlingen samtidig som den utstråler en livsglede som smitter. Her er mange kvinner og menn mellom 30-50 – og jeg gjentar at vakrere mennesker av begge kjønn skal man lete lenge etter. Her er også barn og ungdommer. Små piker som smiler litt flaut til en fremmed mann som meg – og guttunger i puberteten som roper til hverandre med stemmer som nettopp er kommet i stemmeskifte og ansikter som har antydning av dun på haken.

Jeg sitter ved bord sammen med arbeidskolleger av brudgommen fra Uddevalla, samt venner fra Nord-Norge og Kristiansand. Mitt vennskap med brudgommen startet i tannlegestolen da jeg var pasient under tannbehandling. Da jeg kom inn til Nordmo litt før jul for noen år siden, trengte jeg hjelp til en verkende tann. I resepsjonen fikk jeg greie på at Mortada var ledig med en gang og jeg ble vist inn til et behandlingsrom.

Der sto en ung mann i blå tannlegefrakk og med et smil som var fra utsiden av hvert øre så bredt var det. Og strålende milde øyne. Aldri har jeg møtt en slik smilende tannlege. “Varsågoda at setta dej !” ble det sagt på klingende svensk. Og hans assistent var like smilende. Da tannlegen var ute et øyeblikk, bemerket jeg til assistenten at han var da uvanlig omsorgsfull og behagelig av vesen. “Ja, han er helt fantastisk ” svarte assistenten på kristiansandsk.

Under behandlingen mens jeg av og til spyttet ut og drakk vann spurte han om hva arbete jeg drev med.
“Jeg er fransklærer i videregående skole”, svarte jeg.
“O, men jag skulla alltid villa læra at tala franska”, sa tannlegen. ” Ja, men det kan vi jo få en ordning på “, svarte jeg.

Først møttes vi på biblioteket til fransk leksjoner. Noen ganger på cafe – Drømmeplassen ble flittig brukt. Etter hvert ble vi mer venner enn lærer og elev – og det året han bodde i Kristiansand hadde vi mye tid sammen. Han lærte meg om sufi-filosofi innen Islam og viste meg inn i universet til Sufi-dikteren og poeten RUMI.

Dette er bakgrunnen for at jeg også er gjest ved et vennskapsbord i hans bryllup. Klokken er blitt 19.30 og alle gjestene har sittet og småpratet ved bordene og spist persiske deilige persiske forretter med Nambrød som følge. Vann eller eplesaft som drikke. Ingen alkohol.

Med ett høres det voldsomme trommevirvler og entredørene åpnes. Og mens trommevirvlene bruser stiger brudeparet inn i festsalen fulgt av brudepiker som kaster roseblader over brudeparet. Alle reiser seg og klapper – smilende og rørt over det vakre synet. Bruden i en vakker hvit kjole med bare skuldre og håret oppsatt med en rose. Han i hvit silkejakke og hvit sløyfe, med sorte benklær.

Trommevirvlene vedvarer og det hilses med den fantastiske lyden av stemmer som fremkalles når tungen svinger i munnen – en typisk arabisk skikk. Brudgommen fører sin brud helt opp til det som er brudeparets bord – på et podium – et fantastisk blomsterpyntet bord hvor de setter seg med ansiktet mot alle gjestene og vinker og hilser smilende til alle. Etter noen minutter med klapp og trommevirvler og denne spesielle stemmebrukslyden blir det stille. Nå skal selve vielses-seremonien foregå.

En ung imam kledd i helhvitt kommer frem og holder en vakker tale om kjærligheten og kjærlighetens vilkår og om hverdagene som skal komme – og betydningen av dette løftet de nå skal gi hverandre for livet. Talen foregår delvis på svensk, men mest på arabisk. Så følger vielesesritualet slik vi kjenner det med spørsmålet om å ta hverandre til rette ektemaker og ringer som blir satt på ringfingrene. Brudgommen fester også et gullhalsbånd rundt brudens hals.

Når denne seremonien er over, blir det på ny voldsomme trommevirvler og stemmelyder og applaus – og så kommer en rad med fem kvinner og fem menn inn i en lenke og danser rytmisk mens de vagger sakte fremover i en eggende dans. Det er skrittene og skuldrene som er hovedfokus på bevegelsene og de holder hender. Kvinnene har røde drakter og mennene bærer det jeg kjenner igjen som palestinaskjerf over skulderen. De danser jevnt og brudeparet blir geleidet ned så de kan stå i midten mens det danses i en ring rundt dem.

Rytmen blir raskere og så som i en eksplosjon setter alle gjester i en dans med brudeparet. Men da er det kvinner og menn som danser i to sirkler – bruden med sine nære familie og venner og det tilsvarende for brudgommen. Her utstråles den vakreste glede – klemmer og kyss. Så kommer brudgommens mor til sin sønn og han bøyer seg ned og kysser hennes føtter i ærbødighet før han reiser seg og de omfavner hverandre hjertelig i smil og tårer. Det er et vakkert syn – så mye respekt og verdighet.

Det samme skjer når far kommer frem til sin sønn. Han bøyer seg ned og kysser sin fars føtter og tilsvarende omfavnelse skjer mellom disse to. Det er rørende øyeblikk for oss som betrakter de nære familiebånd som blir så tydelige – og som handler om så mye kjærlighet.

Trommene er stadig suggererende rytmiske og nå er det vennene som overtar hyllesten. Brud og brudgom blir løftet på sterke mannsrygger og der svever de begge som i en elv av gledesbølger i en dans som hyller dem begge og deres store merkedag.

Dansen varer en stund – og så blir det utropt tid for festmåltidet og gjestene inntar sine bordplasser igjen. Det er en fantastisk persisk buffet med kjente og ukjente grønnsaker, humus og ris og andre slags tilbehør – og det er saftig lammekjøtt og nanbrød. Alt servert på bord med levende lys i store kandelabre. Man skal forsyne seg etterhvert i rekkefølgen som bordene har nummer  – og det hele er en andektig handling hvor maten blir beskuet samtidig som sulten vekkes.

Det er spisetid og taler om hverandre og det holdes taler på arabisk og engelsk og svensk – og nordnorsk hvor Mamma Randi – brudgommens reservemamma over en kald vinter i Fauske hvor han var kommunal tannlege.

Det ble spist og mange taler og hyllester ble holdt – og ikke minst ble det danset. Denne eventyrlige festen varte til langt over midnatt, men etter hvert var det flere av den eldre generasjon som ubemerket forlot lokalet og overlot arenaen til den yngre garde.

Selv var jeg i seng på mitt hostal nærmere klokka fire på morgenkvisten. Da hadde jeg også vandret gjennom den nattlige Stockholm som med sine puber og diskoteker representerte den vestlige verden, mens jeg følte at jeg hadde vært innom et eventyr fra 1001-natt.

Les også:

Solbygg – min barndoms paradis

Sommerminner fra min barndom