Dette innlegget er skrevet av Knut Østrådal (70), pensjonert lektor fra Kristiansand. Arkivfoto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Solbygg – min barndoms paradis

Kompene kostet vanligvis 50 øre, men hvis det var mange igjen fra dagen før, lokket Torgersen i Solbygg Delikatesse med halv pris.

Solbygg sto ferdig i 1948. Det er et bofellesskap med to parallelle blokker på Lund i Kristiansand tegnet av den kjente arkitekt Thilo Schoder, en av de fremste arkitekter representert innenfor funksjonalismen.

Etter å ha bodd på ett rom hos min farfar og farmor på Grimsvollen siden høsten 1946, fikk min mor låne penger av sin bror og for 3000 kroner ble mine foreldre eiere av eget hjem i Solbygg i 1948. Dette var min mors initiativ og hun gjorde dette mens min far tilbrakte flere måneder som student i Oslo for å fullføre sitt Juridicum. Hans studier ble avbrutt en september morgen i 1943 da tyskerne dukket opp på lesesalen på Universitetet og alle studenter som befant seg der ble beordret omgående til Oslo havn for å bli sendt til Tyskland. Dette var en hevnaksjon for en eller annen handling som motstandsbevegelsen i Norge hadde utført mot tyskerne. Min far derfor ble sittende i tysk fangenskap til frigjøringen i 1945.

Mine foreldre giftet seg 31. oktober 1946 og jeg ble født 5. juni 1947. Mine fars foreldre drev kolonialbutikk i første etasje i sitt hus på Grimsvollen, mens de bodde i andre etasje. Og mine foreldre fikk da nærmest som en nødløsning bo i et rom i første etasje etter bryllupet sitt. Da jeg ble født, var ett rom for lite for tre med en nyfødt unge og jeg sov på lageret til butikken – min seng var mel-skuffa i disken ble jeg fortalt. Det var den største skuffa.

Det var det reneste paradis for min mor å komme i egen leilighet med to rom og kjøkken, eget bad og WC – vaskekjeller med maskiner, nok av varmt vann og sentralfyringsanlegg i kalde vinternetter. I tillegg naboer med unge barnefamilier og med noen enslige eldre mennesker innimellom. Her ble mitt hjem i 16 år av mitt liv og det var et velsmurt og velfungerende bofellesskap med mange flotte minner om hyggelige mennesker og lekekamerater.

Da jeg ble født, var ett rom for lite for tre med en nyfødt unge og jeg sov på lageret til butikken – min seng var mel-skuffa i disken ble jeg fortalt

Arkitektonisk var Solbygg vel gjennomtenkt for at hverdagslivet skulle fungere best mulig for alle. Leilighetene var av forskjellig størrelse – med ett, to, tre eller fire rom. Til og med seks rom var det i hjørneleilighetene i front mot byen. Men alle var praktiske og lyse leiligheter og alle hadde peis. De to blokkene lå som nevnt parallelt med en stor gressplen mellom seg til fryd og glede for lekende barn om sommeren.

Som en lav hegnende front som bandt de to bygningene sammen var en perlerad av butikker som skulle dekke det meste av familiers daglige behov. To og to hadde felles inngang. Fra venstre mot høyre lå da en slakter og en melkebutikk, deretter paret manufaktur og kolonial. Så fulgte en nedkjørsel til underjordisk garasje, Caltex-garasjen. Neste par var bensinstasjon og leketøysbutikk og til sist fulgte tobakk og sjokolade i par med fiskemat og delikatesse.

Alt i alt åtte forskjellige universer med sine helt spesielle tilbud og mennesker bak disk som elskverdig og kundevennlig fulgte opp hva kjøpere hadde notert på sin handleliste. Alle hadde selvsagt verdige navn: Solbygg Slakterforretning, Solbygg Melk og Brød, Solbygg Manufaktur, Solbygg Kolonial, Caltex-garasjen, Solbygg Diverse (leketøy), Solbygg Frukt og tobakk og Solbygg Delikatesse.
I slakterforretningen arbeidet kona til vaktmesteren i Solbygg, fru Jakobsen. Mang en pølsesnabb fant veien til en sulten barnemunn via en takknemlig mor.

Som en lav hegnende front som bandt de to bygningene sammen var en perlerad av butikker som skulle dekke det meste av familiers daglige behov.

I melkebutikken holdt fru Kielland og fru Arnesen orden på de store liters og mindre halvliters glassflaskene med nysilt helmelk og kremfløte – med sølvkorker og orange korker. Og ut herfra strømmet den deiligste duft av nybakt brød og boller og horn og wienerbrød. På den trappa var det godt å sitte.

Solbygg Manufaktur ble drevet av ekteparet Sørvang. Fru S. hadde alltid på seg en skinnende mørkeblå arbeidsfrakk som kunne vært laget av for-silke. Hun så alltid veldig trøtt ut og gikk med et målebånd rundt nakken, slik at hun raskt kunne ha mål og mening klart. Men det var også en halvmeters tre-linjal til bruk, når de store tunge stoffrullene ble hentet fram fra hyllene og deiset i disken med et sukk fra fru S. Kjapt og effektivt ble rullene mindre og mindre ettersom avklipte meter og halvmeter fant veien til vesker og handlenett.

Herr Sørvang var en smilende høy mann med ”humplete sveis” som betyr bølgende fall i håret – stort og prektig hår. Han lo ”innover” slik at det kom en fascinerende strupelyd ut av munnen hver gang det var noe å fornøye seg over – og det var det ganske ofte mener jeg å huske.

Det var alltid fascinerende å gå til ”manufakturen” som det enkelt ble kalt, med handlelapp og eksempel på knapper og trådfarge som skulle suppleres til hjemmesydde uferdige plagg. Alltid med håp om at herr Sørvang skulle le.

I kolonialen var det ekteparet Steen som regjerte. Hun så også ofte trøtt ut – og hadde en sveis som jeg forbant med damene på Lund Bedehus – med sine søndagsskole-frøkner og basarer. De hadde dandert håret i en slags pølse langs nakken, ofte med hårnett. Jeg tok meg stadig i å spekulere hvordan de fikk det til alene med sine hender i en forkavet stilling bak nakken og med hårspenner i munnen, og likevel kunne de snakke så det nesten ble forstått.

Herr Sørvang var en smilende høy mann med ”humplete sveis” som betyr bølgende fall i håret – stort og prektig hår.

Slik frisyre hadde fru Steen, og hun hadde hvit bomullsfrakk og veiet opp kandissukker i spissposer, på en vekt med merkelige tall. Herr Steen hadde kusmakinn, og han hadde også lett fall i håret, men ikke på langt nær så stort og fyldig som sin nabo herr Solvang. Han veide mel og sukker og plasserte alle varer på disken etter hvert som handlelista ble lest opp. Samtidig noterte han alle priser og tall med en liten blyantstomp på et stykke papir. Alt ble nøye regnet sammen og sjekket to ganger så ingen skulle betale verken for mye eller for lite. Et annet minne fra kolonialen er kaffemaskinen. På korte minutter forandret kaffebønnene seg til nymalt og velduftende kaffe – som var klar for kaffekjelen. Den duften var rene nirvana.

På midten av de fire parene med butikker var det altså nedkjørsel til Caltex-garasjen. Men å kjøre ned til garasjeplassen var på langt nær så imponerende et skue som å kjøre opp fra den. Hver opptur var nærmest som å beskue en fødsel – der VW bobler og Fiater nesten kastet seg ut i et automobilsk landskap – klare for å erobre det som var av grusveger og fortauskanter.

Leketøysbutikken var veldig populær. Bare det å stå med nesa klemt mot utstillingsruta og tø var en vederkvegelse. For de uinnvidde betyr å tø – å nevne en av lekene med beskrivelse og plassering og så si ”Tø min… ” Både julepresanger og bursdager lå som et fjernt håp hver gang man ”tødde”. Kanskje kunne håp og drømmer bli virkelighet. I alle fall en gang i mellom.

Leketøysbutikken ble drevet av fru Olsen – som bodde i Kirkeveien 14 med sin sønn Torstein. Han ble ofte veldig misunt for omtrent å ha adgang til Perleporten. Solbygg Frukt og tobakk hadde ekteparet Trygsland som innehavere. Han var kristiansander og snakket som om han hadde et slør over drøvelen. Hans kone derimot var østenfra, men snakket likevel med skarre –r så det nærmest smalt i drøvel og mandler. Den sønnen som de omsider fikk ble kalt Roald. Og når han ble ropt på fra verandaen i 3. etasje i oppgang 7 i Solbygg, da var det ikke mange som ikke hørte at RRRRRooooald skulle komme hjem og spise.

Fru Trygsland duftet av parfyme og hadde velpleiede røde negler og litt stikkende øyne som var markert med eyeliner med ustø hånd. Hun hadde nok en drink innimellom på bakrommet i butikken også, men det var aldri så tydelig at vi barn forsto alvoret.

Hans kone derimot var østenfra, men snakket likevel med skarre –r så det nærmest smalt i drøvel og mandler.

Den siste perlen i butikkraden var tilslutt Solbygg Delikatesse. Her regjerte Torgersen. En rødmusset rappkjefta mann fra Østfold, tidligere stuert, men nå en sjømann som var gått i land. Det var kjøkken i kjelleren og en trapp ned som var bratt som en hønsestige. Det var et show å ligge på magen å kikke inn i kjellervinduet til Torgersens kjøkken å se han i sving med å lage komper og steke fiskekaker – alt i en hektisk svingdans som om han aldri hadde et sekund å miste. Og mer og mer rød ble han i toppen – og særlig var det et skue å se ham løpe-trippe bukserende ned hønsestigen med en tung og glovarm kompegryte mellom knærne på grunn av den smale trappa.

Men til tross for alle fysiske strabaser var han alltid upåklagelig kledd i sin kokkeuniform med pepita-mønstret sort og hvite bukse og hvit kokkejakke med dobbeltspenn og hvit bremlue. Østfold-dialekten kom alltid tydelig frem når vi guttunger kom inn fra lekeplassen eller ball-løkka og kjøpte ei kompe hver – for å dempe sulten i en lett kvisete og testosteronfylte ungdomskropp i stemmeskifte.

”Va de bare E kumpe?” spurte Torgersen hver og en som bestilte – og det hermet vi etter når vi var ute av butikken. Og så jo vi hjertelig av denne effektive og lett ubehjelpelige skapningen med en rar dialekt.

Kompene kostet vanligvis 50 øre, men hvis det var mange igjen fra dagen før, så lokket Torgersen med halv pris: 25 øre. Det var mindre enn en tolvøres til 30 øre og mettet mer i magen. Så det var en del daggamle komper som ble fortært utenfor Torgersens butikk – med en ubrukt trepinne dvs ispinne som spisebestikk og kompa plasser i en liten pappkurv. Dette var de glade femti-åra før plasten inntok markedet.

Men til tross for alle fysiske strabaser var han alltid upåklagelig kledd i sin kokkeuniform med pepita-mønstret sort og hvite bukse og hvit kokkejakke med dobbeltspenn og hvit bremlue.

Torgersen var utrolig rappkjefta og hadde et muntert svar til det meste. En dag sto fru Mannskov sammen med meg i butikken. Hun bodde i vår oppgang og var fra arendalskanten eller Froland. Hun spurte Torgersen med en innsmigrende stemme: ”Hær Di suss i da Tø’gesen ??” Det var frolandsk for kalvesuss – dette pålegget som besto av en dissende geleaktig masse som var fylt med hel karve. For meg har det alltid bare vært gamle mennesker som likte dette. Men Torgersens svar var uforglemmelig og sagt i een pust:

”Nei ida’ har vi ikke suss! I da’ må De gå hjem te mannen Deres å få suss!”

En lett rødmende frue fikk deretter fiskeboller og noe annet i sin handlekurv. Torgersen hadde mange kunder – særlig om lørdagen kunne det være en kø av fruer og barn med handlelapp som skulle ha en lettvint og ferdig middagsmat på bordet denne dagen.

En lørdag sto jeg der i kø – med et to liters blikkspann som skulle fylles med ertesuppe. Det var nemlig også en av Torgersens delikatesser. Og hjemme i oppgang 10 i Solbygg var pannekakesteking under forberedelse.

Dette var de glade femti-åra før plasten inntok markedet.

Damen foran meg i køen var fru Lunde. Hun bodde ”i det andre bygget” som vi kalte det som ikke var vårt eget av de to. Torgersen var alltid alene i butikken. Jeg kan ikke huske at det var noen andre til å ekspedere – uansett hvor travelt det var for ham. Og travelt var det altså spesielt på lørdager. Torgersen løp mellom disken og vekta – han myste på mål når vekta sto stille og trakk frem ny papirpose eller innpakkings-papir for det ønskede sortiment av varer og hadde en spiss gaffel som sitt våpen – alltid klar til kjapt å hente opp fiskeboller og sildekaker eller hva det måtte være fra disken sin.

Så ble det fru Lundes tur. Hun hadde da stått nærmere 20 minutter i kø, men hadde tydeligvis enda ikke bestemt seg for hva hun skulle kjøpe. Hun hadde en slepende østlandsk stemme og innledet med ”God dag Torgersen” – kjapt replisert med ”Goddag, Frue ”– og ventet så på stikkord klar med gaffelen sin.

Men det kom slett ikke. Fru Lunde tok seg god tid og betraktet omtrent alt der var av fiskemat og delikatesser i Torgersens disk. ”Jeg skal få… Eh, jeg skal få… ”.

Torgersen sto med sin dirrende gaffel og papirpose klar til ”action” i den brøkdelen av et sekund bestillingsvaren nådde hjernen hans.

” Jeg skal fååå … ”.
Endelig kom det utløsende stikkord:
“ÅTTE FISKEKAKER.” I samme sekund hadde gaffelen spiddet minst fire fiskekaker i samme stikket og de gikk oppi posen på et blunk, hvorpå fire nye fiskekaker på samme måte havnet i posen og der lå de lynkjapt på vekta mens Torgersen myste mot nåla og den pris det skulle bli.
”SEKS FØRR, TAKK”.
Torgersens stemme var høflig, men lett dirrende. Han klarte likevel ikke totalt å skjule sin sjels bønn om at dette menneske måtte forlate butikken raskest mulig.
”Var det no’ mer De ønsker, Frue ?” – i håp om at det skulle komme et.
”Nei takk – det holder. Jeg har poteter og gulrøtter…” eller noe sånt.

Men nei. I stedet ble det en ny lang pause – og fru Lundes blikk vandret atter en gang over hele varesortimentet.
Torgersen svelget og man kunne antyde små svetteperler av undertrykt frustrasjon.
Så falt fru Lundes blikk på et annet produkt – en fiskepudding med gyllenbrun skorpe.
”Åhhh – er det fløtepudding, Torgersen?”
Stemmen hadde vann i munnen.
”JAA – DET ER FLØTEPUDDING! ” gispet Torgersen og minnet om lektor Tørdal i Stompa-hørespillene i Barnetimen.
”Åhh, ja men da tror jeg at jeg heller tar den! ”, smilte fru Lunde.

Posen med fiskekaker fikk et raskt grep og ut av den trillet åtte fiskekaker tilbake der de kom fra. Et nytt papir var raskt i Torgersens hånd og schmakk – der lå fiskepuddingen på vekta og nærmest sprellet.

Torgersen måtte holde på vekta for å få den til å stå stille nok så han kunne lese prisen. Nesten like høflig som før, men med en rallende undertone kom det ” SYYV KRONER Å TI!”
Dette var et klart skjebnesvangert øyeblikk for Torgersens helse. Nå måtte han finne ro – eller spise en nitrogentablett.
Men nå skjer det nesten absurde i hele opptrinnet.
I stedet for å finne frem sin portemoné og finne penger, så kikker fru Lunde Torgersen dypt i øynene og spør etter en pause:
”HVILKEN DAG ER DET I DAG TORGERSEN?”
Torgersen blir først en smule perpleks, men svarer kjapt med et gisp :
“D’Æ LØØØDA! DE HAR VÆRT LØØØDA’ I HELE DA’!”
På nytt stirrer fru Lunde Torgersen rett i øynene – og sier så:
”ÅHH, JA MEN DA TROR JEG AT JEG TAR GRØT…”

Nå måtte han finne ro – eller spise en nitrogentablett.

Og så snur hun seg mot utgangen og tripper ut av butikken uten å ha kjøpt en eneste av Torgersens delikatesser – og etterlater en stakkars butikkmann måpende. Han måtte tørke noen svetteperler i sin panne før han forsvant i dypet for å fylle mitt to liters blikkspann med ertesuppe.

Om han hadde en flaske whisky stående der nede, så ville en dram derfra være ærlig fortjent.

Les også: Sommerminner fra min barndom