Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (52), kommunikasjonsleder i RVTS Sør, har skrevet denne teksten. Foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Samtidssorgen

Kanskje anerkjennelse av samtidssorgen kan være veien til den dypere gleden vi søker?

Jeg lurer på om ikke vi lever i sorgens tid.

Til tross for det store fokuset på den mer overfladiske oppskriftslykken. Den lykken som befinner seg for langt fra sorgen til at den kan være dyptfølt.

Kanskje anerkjennelse av samtidssorgen kan være veien til den dypere gleden vi søker? De gangene det skjer, at sorger blir anerkjent, gir det ofte styrke til å bære det vonde, gir det ikke sjelden økt livsmot og styrke. 

Det er mange sorger. I mange fasonger. Våre egne og andres. I livene til dem vi kjenner. Gjennom mediene får vi også innblikk i dype sorger hos dem vi ikke kjenner.

Det finnes sorger over tap. Av relasjoner, av mening, følelse av verdighet og tilhørighet. Sorgene uten navn – fordi vi ikke får stillet vår eksistensielle tørst. Sorg fordi selvbedraget fort utvikler seg og blir stort når materialet til å bygge fasader er så lett tilgjengelig. Fasader som kamuflerer sorgens ensomhet, som gjør oss utgjennomtrengelige og lukket for den varme som til tider banker på utenfra. 

Det finnes sorg over mangel på nærhet, mangel på betingelsesløs kjærlighet som favner utilstrekkelighet, feilbarlighet, redsel, vårt dypeste mørke og tilbakeholdt livslidenskap. Sorg over all opplagret livskraft, håp, varme og nærhet vi ønsket å dele, men som vi ikke finner noen mottakere til.

Flere beskriver en hunger etter den andre, vennskapet, forholdet og fellesskapet. Og en sorg når disse kun bygger det ytre forventede og tilpassende velbehaget, men ikke dyp glede.

Etter å ha intervjuet mennesker om livet i over 20 år, slår det meg at mange bærer på en slags tristhet som ofte vokser seg stor i dem, selv om den finner sin plass ved siden av mye godt de også har i livet sitt. Mange blir sterkt beveget når de får sin smerte anerkjent. Når anstrøk av trøst finner fram til dem. Mange unge roper via blogger og sosiale medier etter trøst. Vi tolker det fort som beskrivelse av smerte og stopper ved å beskrive lidelsene.

Kanskje både terapi og omsorgsarbeid bør hente fram den til tider milde og lavmælte, men sterke trøsten. Den vennlige, men kraftfulle forståelsen. Det favntaket som er flere meter unna “holding for nedregulering”-språket. Om mennesker trenger trøst, varm vennlighet, smil som favner og noen som gråter med, som blir til den gleden som stikker dypere enn sorgen-sprer seg i kroppene ved at blikket åpnes og ryggen rettes, er det dette vi må gi.

Vi lever på mange måter i et slags beskyttet lykkeland og er nærmest forpliktet på takknemlighet og det å tåle å bli kalt de heldige. Men dette slår sprekker. Verdenssorgen kommer også. nærmere. For menneskene henger sammen. Verden er en. Det som skjer med noen av oss, skjer med det store VIet.

De heldige skal trøste de som lider, men hva når de heldige lider? Må vi da ikke snakke sant om det også for å dekke behov?

Denne veien til trøst har kanskje ikke så mange navn for dem som tilsynelatende ikke har så mange sorger. Det finnes ikke noe kart som passer for alle. Mennesker finner trøst på ulike steder i ulike former. Noen finner den til og med når de har gått seg vill.

Hvem skal trøste dem som trenger trøst om de fleste av oss bærer på sorger? I hvert menneske finnes både det som trenger trøst, og det som kan trøste andre. Samtidig. Noen ganger er trøsteren større enn sorgbæreren i oss.

Å leve i sorgens tid inviterer til den største mulighet til å finne gleden. Den dype. Den som kommer stille eller kraftfullt  innenfra når sorger er anerkjent og trøsten har smeltet ned isen som for en kortere eller lengre periode, har omgitt gleden.

Les flere innlegg av Eva Dønnestad her