Sven Henriksen, som har skrevet dette blogginnlegget, er utdannet sanger fra Høgskolen i Agder og har jobbet ved Kilden teater og konserthus. Foto: Pål Laukli.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Sommerkroppen? Hvem bryr seg?

Om dere tror det bare er kvinner som er utsatt for kroppspress, må dere tro om igjen.

I forbindelse med en jobb i Bodø bodde jeg på byens hippeste hotell.

Intetanende hoppet jeg ut av tøyet, og splitter naken gikk jeg inn på badet for å ta en rask dusj. Det var bare så vidt jeg ikke satte i et stort skrik over det grusomme synet som møtte meg. Et stk middelaldrende mann i all sin blekfeite gru i et speil som gikk fra gulv til tak der lyset ble skutt hardt ut fra spotter i taket fikk den slappe huden til å få en farge lik skummet kefirmelk.

Mens jeg sto og såpet meg inn i dusjen fikk jeg ikke dette bildet vekk fra netthinnen, og jeg kjente at selvfølelsen hadde fått en alvorlig knekk. Jeg tenkte på at jeg om kort tid skulle stå foran en horde med fremmede mennesker og snakke. Og tankene gikk til alle de gangene jeg skulle ha sagt nei takk til det tredje kakestykket da fatene ble sendt rundt hos kjære svigermor. Men gjort er gjort, og spist er spist, sa en eller annen i Egner-skogen.

Ut av dusjen. Jeg sto foran speilet og tørket dette gamle vraket av en kropp.

Under hver armhule hang det en slags kjøttslintre som til forveksling kunne minne om en slapp kyllingfilét, og hva var dette på magen? Er det bare kvinner som får strekkmerker? Jeg så også at om jeg bøyde hodet og hvilte haken på brystet så oppsto det et underlig fenomen. Jeg fikk en slags  «kalkun-krage» om du skjønner hva jeg mener? En hudfold som disset av seg selv rett under fippskjegget.

Har alt dette abnorme kommet i løpet av vinteren? tenkte jeg. Og hvor stor er sannsynligheten for at jeg vil rekke å komme i form og få på plass sommerkroppen før ferien begynner?

Nå, noen dager senere sitter jeg her og skriver og tenker at sommerkroppen får nå bare være, jeg rekker det ikke. Og jeg tenker at jeg er glad jeg har overlevd nok en vinter.

Jeg er takknemlig for at jeg fremdeles har en kropp som fungerer og stort sett gjør det jeg vil at den skal gjøre. Den kan gå, løpe, danse, elske, hvile. Hva mer kan man forlange? Jeg ser meg i speilet og ser at russetiden er over.

Men jeg er frisk, og jeg gleder meg til nok en sommer med sol, mat og opplevelser. Men hvor mye rekker jeg å gå ned før, la oss si 1. juni om jeg setter i gang og kjører beinhardt? Men wtf, skal jeg begynne å spise stivpiskede eggehviter og grapefruit til frokost bare for å gå ned en buksestørrelse? Nei? Jo! Ja? Eh?

Om dere tror det bare er kvinner som er utsatt for kroppspress, må dere tro om igjen.

Men det går faktisk an å trene hjernen også! Hva hjelper det med flott sommerkropp om du er spinkelt møblert på kvisten? Det beste hadde vært begge deler.

Men her jeg sitter tenker jeg at så alt for mange tog har gått, men mitt lille liv surrer og går enn så lenge. Sommerkroppen? Hvem bryr seg?

Noen som har prøvd den kjekke ananaskuren i det siste?

Les flere innlegg fra Sven Henriksen her