Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (52), kommunikasjonsleder i RVTS Sør, har skrevet denne teksten. Foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Det får være grenser

Det er en kunst å lære seg å si nei når det er riktig for å ta vare på deg selv og andre.

Og det er en kunst å lære seg å si ja når det er livsfremmende for deg selv og andre. Når vi setter grenser for egen og andres verdi, valgmuligheter og verdighet, er det ikke livsfremmende. Men når vi setter grenser for selvutslettelse, krenkelser, umulige krav og det som truer likeverd og vekst, da har grensene en funksjon. Da kan grensene være med å lage ”ditt værens rom”. Det rommet der du med alt du er, kan vokse og utvikle deg til ditt eget og fellesskapets beste.

Utnyttelsen kan fort ligge og true på baksiden av godheten om ikke godheten rammes inn av grenser mot det som krenker vår integritet. Grensene kan være med å gjøre det mulig å være tillitsfulle og hengivne mennesker.

Raushetens NEI
Vi lærte at godheten sa ja. Vi glemte å vektlegge at for å ta vare på det gode i oss selv og andre, er det også noe vi må si nei til. I hvilken drakt kommer det som truer ytringsfrihet, trosfrihet og retten til å bestemme over eget liv – i et land der alt er tilsynelatende mulig, åpent og fritt? Det er kanskje noe vi sammen må reflektere over.

Det er hvor du setter grensene, og hvorfor du setter dem, som er viktig.

Det er sjelden formålstjenlig å sette grenser mellom mennesker, mellom kategorier eller for å hevde oss selv eller enkeltgrupper. Vi setter ikke grenser for å stenge livspåfyll ute, men for å bevare menneskeverd og integritet og frihet til å velge.

Livsfremmende grenser
Når grensene settes opp for å lage skillelinjer, stanse livsutfoldelse eller gjøre mennesker mindreverdige. Når grenser settes opp for å bevare egne goder på bekostning av andres, når grenser settes opp for å hindre livsutfoldelse og vekst. DA er grenser livstruende. Men når grenser settes opp for å ivareta egenverd og verdighet. Kropp og vilje. Når grenser settes opp for å bevare frihet til å tenke, føle og tro. Når grenser settes opp for å ivareta fellesskapet framfor egoet – da har de en verdi.

Det finnes grenser som fremmer livsutfoldelse. Det finnes grenser som begrenser livsvekst. Utfordringen er å sette rette grenser på rett sted, på en god måte og av en forståelig grunn. For å klare det, trenger vi forankring i verdier, tro eller livsideologi som bevarer troen på menneskets verdi og likeverd.

Fanget av grenser eller beskyttet av grenser?
Om vi ikke klarer å skille mellom hva som er bra for oss og hva som ikke er bra for oss, kan løsningen fort bli ett av to: Enten at vi polstrer oss helt og stenger av både for andre og det vi selv trenger. Eller at vi åpner for alt og blir tråkket på. Grensene kan være med å bevare integritet, valgmuligheter, råderett over eget liv og egen kropp.

Men vi må da være litt grensesprengende innimellom? Ja, selvfølgelig. Overfor alt som hindrer god livsutfoldelse. Meningsløse grenser derimot, kan være med å ta fra mennesker evnen til å kjenne etter hva de virkelig trenger. De er rammet inn, og om rammene forsvinner, vet de ikke hvem de er og hva de trenger. De har vært definert av rammene alene. Om grensene og rammene forsvinner, må de bruke lang tid på å finne egne behov, egen vilje og motet til å ta egne valg uten å skamme seg over dem.

Det finnes både enkeltmennesker og religiøse og politiske miljøer som ønsker å overta råderett over andres liv. Vi har den senere tiden, i ulike medier, kunnet følge ungdommers kamp for egen tilværelse etter å ha hengitt seg viljeutlsettende til religiøse ledere. Vi må kanskje snakke med barn og unge om HVA de skal hengi seg til – og hvor viktig det er at dedikasjon og lidenskap aldri går ut over deres egen rett til å forsøke å skape og selv velge hva som skal til for å få gode liv.

Tåleevne på ville veier
Vi må trene på å tåle sorger og motstand. Men ingen andre skal pålegge oss å tåle krenkelser. Det blir tåleevne på ville veier.
Noen ganger blir vi påført smerte og lidelser vi IKKE kan gjøre noe med, men vi skal aldri tåle å bli krenket uten å forsøke å sette grenser for andres livshemmende inntreden i livene våre.

Generøsitetens ryggrad
Uten forankring og retning, kan rausheten bli selvutslettende, integritetsløs og i verste fall ødeleggende for fellesskapet. Rausheten må ha forankring og retning. Forankringen kan blant annet være verdisett, menneskesyn, tro, menneskerettigheter eller ideologi. Retning kan være vandring mot fellesskap, integritet, likeverd, livsutfoldelse, helhet og mening.

Uten grenser tømmes rausheten for sitt livsutviklende innhold. For å sette livsfremmende grenser for seg selv og andre, er det nødvendig å vite hva en trenger, hvilke behov en har og hvordan en kan fylle dem.

Å si ja til det som styrker forankring og god utvikling. Å si nei til det som bryter ned forankring og god utvikling. Det er generøsitetens ryggrad. Det er raushetens vesen.

Om vi vil ha et generøst, kjærlighetsfullt og anerkjennende fellesskap, må vi være like lidenskapelig opptatt av å kjempe mot det som ødelegger verdier og mål, som vi er lidenskapelig opptatt av å styrke det som fremmer det.

Noen ganger er det riktig å si som den 13 år gamle jenta sa til foreldrene sine etter de hadde bestemt at hun og broren skulle bo hver for seg da de ble skilt: ”Don´t you fuck with me. Ever. Jeg har Barnekonvensjonen på min side.”

Andre ganger er det riktig å si det som den samme jenta sa til broren sin: ”Jeg er her, jeg gjør alt for deg. Vi skal ikke bo hvert vårt sted. Vi bor sammen annenhver uke hos mamma og pappa.”

Vær forberedt på at noen kan begynne å stusse litt når du begynner å tegne opp grensene. For egoet i oss blir jo glad når noen strekker seg langt for fellesskapet. Og vi mennesker er sånn skrudd sammen, virker det som, at vi egentlig tenker mest på oss selv. Vi oppdager knapt at noen er i ferd med å gi så mye til fellesskapet at de flyter ut.

Vi merker det ofte for sent når tristheten skyver gleden til side i dem vi har rundt oss. Fellesskap bygges best av mennesker som både tar vare på egne behov og klarer å fylle andres. Ingen fellesskap tjener i lengden på å utnytte ”de rause.”

Les flere innlegg av Eva Dønnestad her