Kristiansanderen Magnus Storm (27) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Jeg har en plan

Den er allerede iverksatt og jeg er på full fart mot målet mitt.

Mitt navn er Magnus Storm Larsen, men folk kaller meg bare for Magnus Storm. Det skyldes at jeg aktivt har gått inn for å ha det sånn. Jeg liker ikke navnet Larsen, det var i alle fall en periode hvor jeg virkelig ikke ville bruke det. Det var for vanlig. Et googlesøk gjort for mange år siden viste at Larsen var nummer fire på listen av de mest vanlige navnene i Norge. Dessuten ville jeg ikke ha tre navn. Det ble for sossete. Om man har tre navn, tror vel de fleste at man har hytte på Hovden og handler på Meny. I Helly Hansen-jakke. Hvis man ikke har en au pair til å gjøre det for seg. Det var omtrent slik jeg tenkte i det jeg fjernet Larsen fra Facebook-profilen min.

Etter et snaut år på samvittigheten som gatemusiker i Markens gate har jeg fått mange erfaringer som har brakt mine mange fordommer ut i lyset, og jeg har mange ganger kjent på skammen som følger med å oppleve at mennesker man i utgangspunktet er engstelig for å møte faktisk viser seg å være ganske så hyggelige. Når man spiller på gaten, treffer man mange forskjellige mennesker, og etter å ha holdt på så lenge som jeg har, blir det bare mer og mer vanskelig å sette folk i bås. Jeg digger det.

For å være helt ærlig så driter jeg i om personen som gir meg fem kroner i gitarbagen har på seg grilldress eller Armani-dress, kommer fra Somalia eller fra Tømmerstø. Fem kroner er fem kroner, uansett, samme hvem som ofrer seg. Jeg har fortsatt ikke fått en femmer av noen i Armani-dress, men våger ikke si at det ikke kommer til å skje.

Noen kjenner meg fra gata, andre fra puben, noen så meg på Det Store Korslaget i 2011 mens andre kjenner ansiktet eller navnet mitt uten å skjønne helt hvor de har meg fra. Jeg er et bytryne, og jeg stikker hodet frem stort sett der jeg kan, så ofte jeg kan, skamløst og naivt. Det er slik jeg er skapt, og ikke spør meg hvor jeg har det fra. Ingen av foreldrene mine er PR-kåte krølltopper som får maniske rykninger i hele kroppen hver gang navnet deres står i avisen.

Det har helt siden barndommen eksistert en ekstrem kraft langt inni meg som driver meg mot scenen, mikrofonstativet, filmkameraet og det sterke lyset. Det er noe jeg har lyst å si. Problemet er bare at jeg ikke vet hva det er. Det vil si, jeg har masse på hjertet, men hva jeg vil si sånn i det store og hele er fortsatt noe jeg jobber med å samle tankene mine rundt for å finne ut av. Hva er jeg opptatt av? Hvor vil jeg? Hva er budskapet? What’s my claim to fame? Vil jeg bli som Linni Meister som er kjent for å være kjent? Eller som Terje Sporsem som er komiker, men som sjelden presterer å få noen til å le?

Jeg sliter forferdelig med å komme til poenget, så jeg tar en sjanse og hopper rett til agendaen min. Selve grunnen til at jeg ønsker å skrive dette innlegget og få det publisert der flest mulig mennesker i en relevant målgruppe kan få det med seg. Jeg har en plan. En slags ide om hva jeg skal bruke tiden fremover på. Planen er allerede iverksatt og jeg er på full fart mot målet mitt. For nå skal dere høre:

Noen av dere, et fåtall som sådan, har kanskje fått med dere mine videoer på Youtube. På Youtube er jeg «kjent» som en såkalt «daily vlogger». Ordet daily skjønner dere, mens «vlogger» trenger en forklaring. Ordet er et begrep som har sitt opphav på Youtube, verdens nest største søkemotor etter Google, som eier Youtube. Akkurat nå skriver jeg en blogg. Et medium som handler om å formidle en tekst via Internett og få flest mulig mennesker til å lese den.

En vlogg er en videoblogg. Her handler det ikke om å hamre på tastaturet om alt som er så superviktig at alle andre leser, nei her skal alt filmes. Siden jeg er en dailyvlogger så betyr det at dette er noe jeg gjør hver dag. Hver eneste dag filmer jeg livet mitt, redigerer det til en video og poster det på YouTube. Det er fritt frem for alle å se på, og jeg bruker null energi på å bekymre meg for hvem som til enhver tid heller Pepsi i glasset og synker ned in sofaen med en iPad for å konsumere dette faenskapet.

Noen synes det er teit det jeg gjør, andre synes det er kjempekoselig å se på. Jeg får både hat og kjærlighet, men mest kjærlighet. Jeg vet ikke om det er fordi at ingen tør å kjefte på meg eller om det er fordi jeg er flink gutt, men uansett klamrer jeg meg til et sitat som kommer fra mitt store idol, YouTuberen Casey Neistat, fra New York City: «Their opinion doesn’t matter, because THEY dont matter».

Sjekk gjerne ut min videoblog (vlogg), og døm selv. Kanskje jeg klarer å kaste bort noen minutter av ditt liv også. Advarselen lyder som følger: Jeg lager kanskje ikke verdens beste innhold, men like fullt er det ekstremt avhengighetsskapende å se på. Det er faglig dokumentert. Bare gjør et googlesøk eller klikk her