Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (51), kommunikasjonsleder i RVTS Sør, har skrevet denne teksten. Foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Kjærligheten er en råtass

Den pipler ut av sprekkene i tilværelsen og gir håp.

I møte med smålighet, urett og uverdighet er kjærligheten en skikkelig råtass. Livet er for kort til at vi kan operere i en kjærlighetsfri sone åtte timer per dag på jobb. Spørsmålet blir da: Hvordan kan nestekjærligheten bli en del av profesjonaliteten?

Jeg husker en reportasje jeg så om legestudenter i Bergen som fikk undervisning i pasientkommunikasjon – hvordan bry seg, bygge relasjon og vise kjærlighet til pasienten. Flere fagmiljøer innser at fagkunnskap uten kjærlighet ikke gir de ønskede resultater i arbeidet med mennesker.

En ung kvinne jeg intervjuet hadde reist seg etter årevis med vold, overgrep, selvskading og psykisk sykdom. Hun skulle ønske profesjonelle hjelpere hadde øvd mer på å vise kjærlighet. ”Jeg trengte så sårt en klem, men diagnoser og piller var alt jeg fikk. Det er aldri nok.”

Nestekjærlighet

Vi trenger fortellingene om hvordan vi kan vise nestekjærlighet. Hvordan vi kan anerkjenne mennesker som er i ferd med å miste meningen med dagene.

Dannelse, utdannelse, regler og forskrifter kan gi retning på utøvelse av arbeidet, men dette forandrer lite, uten nestekjærligheten. Etter en verdimekkedag på jobb, ser vi at det mest interessante er å finne ut hvordan verdiene kan bli virkeliggjort. Virkeligheten er ofte et undervurdert sted å oppholde seg.

En ansatt i psykisk helsevern fortalte hvordan hun til tider måtte utøve jobben på en måte hun ikke var komfortabel med. Idealene på arbeidsplassen var å holde distanse til ungdommene og ikke gi for mye av seg selv. Distanse og streng grensesetting ble bifalt av ledelsen. Hun ble usikker. Opplevde at det ikke var rom for den varmen og omsorgen hun ville møte ungdommene med. Profesjonaliteten rommer ikke snillisme, fikk hun høre.

Samtidig får vi flere og flere fortellinger fra mennesker som sier at det var vennligheten, kjærligheten og relasjonen som gjorde at de ble hjulpet videre i livet.

– Ingen skulle fått lov til å jobbe med barn og unge dersom de ikke kan bli glad i dem, sa en ung gutt som var innlagt på en psykiatrisk avdeling.

Kløyver fjell
I hvilken form er kjærligheten akseptabel på en arbeidsplass? Den kjærligheten som søker å forstå den andres beveggrunner, som er raus, som ikke betrakter og gir terningkast, men som gleder seg og anerkjenner når den andre utfolder seg og lykkes. Den kjærlighet som tåler en del feil og mangler. Som tør å stille krav og gi tilbakemeldinger.

Hvem har lært oss at kjærligheten er idylliserende og harmonisøkende? Kjærligheten er sterk, kraftfull og kan senke murer. Den inviterer til kamper mot urett. Ofte er det vel det i oss som ikke våger å elske, som latterliggjør kjærligheten. Harselas med kjærligheten kommer ofte fra det i oss som ikke tør å slippe den til.

I møte med småligheten er kjærligheten en skikkelig råtass. Den tåler ikke at noen blir gjort mindre enn hva deres potensial tilsier. I møte med maktmisbruk er kjærligheten en kraft som kløyver fjell. Den taler høyt mot vold og overgrep.

Derfor finnes kjærligheten. På landets krisesentre, institusjoner for barn og unge, i klasserommene, på kontorene til familievernet, helsesøstre og leger. Den pipler ut av sprekkene i tilværelsen og gir håp. Den kan til tider være limet som holder det hele sammen, som hindrer menneskene i å gå i fullstendig oppløsning når det utenkelige meningsløse rammer dem. I profesjonell sammenheng fordres det at vi viser nestekjærlighet også når vi ikke finner grunner til det.

Verdisjekken
Jeg tok menneskesyn og verdisjekken da jeg takket ja til min første faste stilling. Er dette en arbeidsplass som åpner for et syn på menneskets iboende ressurser til å skrive nye fortellinger? Er dette en arbeidsplass der vi øver på anerkjennelse og deler historier om profesjonell kjærlighet?

Det er mye mange sjekker når de går inn i en ny jobb. Lønnsforhold, trivselsfaktorer, konfliktnivå, arbeidstider, fleksibilitet og arbeidsmengde. Det kan være lurt å også sjekke arbeidsplassens menneskesyn og verdier. Er dette noe du kan stå for og være villig til å tilpasse deg? Gir de deg rom til å utfolde det beste i deg? Eller blir det en feilplassering av din erfaring, kompetanse, kunnskap og personlighet å skulle jobbe etter det kunnskapssyn, menneskesyn og verdisyn din arbeidsplass har?

Som selvstendig næringsdrivende i flere år, var dette sitatet av Albert Camus rettesnoren jeg valgte som grunnverdi:

”Det er skjønnheten og de ydmykede. Og jeg vil være tro mot dem begge.”

Når vi blir fristet til å kalle kjærlighetens apostler for kosejegere og virkelighetsfjerne, er det kanskje på tide å ta en sjekk på vår egen evne til å elske vår neste som oss selv. Til å skride ut av forbeholdssonen. Det koster. Derfor vinner ofte menneskefrykten over hengivelsen. Småligheten over rausheten. Betrakteren over deleren. Derfor tilbakeholder vi godord og mistenkeliggjør andres kompetanse. For – idet vi gir, er vi sårbare. Nakne. Våpenløse.

”Det nytter jo ikke bare å være glad i folk.” De fleste av oss er enig når utsagnet kommer. Kanskje er det hakket modigere å si: ”Det nytter alltid å bli glad i folk.”

Den beste tilnærmingsmåten

Kjærligheten bryr seg ikke om du er interessant, annerledes, mindfull, syndefull eller helt tom. Den vet at utfordringen for selv de fleste velmenende hjelpere, sannhetssøkere, ideologer eller idealister, er å løfte blikket fra egen navle opp til andre. Jeg har til nå ikke møtt noen bedre tilnærmingsmåte til menneskene, enn å bli glad i dem.

Jeg tror både nære relasjoner, arbeidsfellesskap og profesjonell behandling nyter godt av å være innhyllet i kjærlighet. Nyere hjerneforskning underbygger dette. Hjernen formes av bruken. Påfyll av kjærlighet, vennlighet og tillit kan forandre hjernens grunnstemning hos dem som ikke har fått det de trenger for å utvikle seg.

Jeg lar meg justere, tilbakestille, framstille, gjenbruke, korrigere, flatlegge, omkalfatre, forandre på mange punkt, men det innerste punktet – det som vil elske – skal ingen få radbrekke. Er det et mysterium som bør utforskes mer, er det kjærligheten. Jeg tror ikke den liker å bli privatisert eller henvist til billig kiosklitteratur.

Uten mysteriet mister vi noe av vår menneskelighet, og uten menneskelighet, blir arbeidslivet fort alt annet enn livgivende.

Les flere innlegg av Eva Dønnestad her