Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (51), kommunikasjonsleder i RVTS Sør, har skrevet denne teksten. Foto: Fædrelandsvennen
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Kunsten å ta imot

Det er sårbart å gi. Men det kan også være sårbart å ta i mot. Å vise at vi trenger noe.

Den eldre kvinnen i kassa i en matbutikk i Bergen la varene mine oppi posen. Hun hadde et tristglad smil og sjeldne øyne. ”Du er et vakkert menneske,” plumpet det ut av meg. Idet jeg gikk ut, hørte jeg det. En hulking. ”Jeg kan takle alt, sa kvinnen, bare ikke å ta i mot godhet.” Etter to minutters prat og en klem ispedd rennende mascara, gikk jeg ut i regnet med et ønske om å lære mer om kunsten å ta i mot.

Han ville være selvhjulpen. Ville ikke gjøre seg avhengig av noen. Han søkte innover, sa han. Ville finne det han trengte i seg selv. Sa han. Han reiste ut i verden for å finne sitt indre landskap. Han pustet med magen og pustet med huden. Han pustet ut og pustet inn, men snakket verken på ut eller innpust for han ville høre hva stillheten sa. Han spiste små frø og store frø. Han drakk pressede tistler og pressede brennesler og presset seg opp i et hjørne der han var helt alene. Målet var å ikke trenge noen eller noe. Den dagen han fant det han lengtet etter, flyktet han fra det.

Hun var enestående. Hun stilte opp for alle. Hun kjøpte alle loddene i loddboken selv for ikke å kreve noe av noen. Da hun vant, gav hun gaven til noen som trengte den. Gi før noen prøver å gi deg noe, var det uskrevne mottoet hun levde etter. Hun turte ikke annet. Trodde det ville straffe seg om hun ikke tenkte på andre først. ”Du må ta vare på deg selv,” sa de. Ta vare på seg selv? Hun lengtet etter at noen skulle ta vare på henne.

Det var mange som banket på døren hans. Han skjønte ikke helt hvorfor han ikke åpnet. Visst var det noen som hadde sluppet inn. Som hadde gitt han både noe som lignet kjærlighet og sår før de gikk ut igjen. Han holdt på å falle fra hverandre av smerte. Og ville ikke la det skje igjen. Etter det hadde han bare satt døra på gløtt noen ganger. Men tok ikke i mot noe. I frykt for å ha misforstått noe, for han var da ikke verdig til å ta i mot noe som helst.

Om noen nærmet seg, stakk hun. Om noen var for vennlige, hugget hun vennligheten i stykker så ingen kjente den igjen. Om noen gav henne varme blikk, senket hun blikkene deres i kulde så de frøs fast på veien fram. Om et hjerte av gull nærmet seg, satte hun opp en brannvegg så det rant ned i rennesteinen. ”Den dagen jeg legger meg ned. Og tar i mot. Da er det hele over,” sa hun. ”Hva mener du?” ”Nei, da vet jeg ikke hvem jeg er. Jeg har identitet i å være den som alle kommer til med livene, sorgene og gledene sine. Jeg gir aldri fra meg mine.”

Det var sjette gangen denne måneden hun var inne for å sy noen sting etter å ha skadet seg selv. Hun gikk rett forbi alle i køen da hun kom inn, forbi alle som trengte noe. Hun trengte ingenting og ingen spurte henne. Vanligvis. De trodde hun trengte sting som bandt de ytre sårene sammen. Men stingene leget ikke smerten inni henne. Derfor klappet hun helt sammen den dagen en lege på legevakten overså såret og så henne i øynene strøk henne på kinnet og sa: Hva er det som gjør så vondt at du må gjøre dette mot deg selv? Da spratt tårene og hun spratt opp av stolen og hun løp ut av legekontoret og hun løp og løp, for ordene hadde truffet. Men hun turte ikke å ta i mot dem. Livredd for alt de kunne flytte på inni henne.

Hun leste ”Hvem skal trøste knøttet” av Tove Jansson for barna sine. Om Knøttet som møter homser og hufser, hemuler, filifjonker og mumriker, men er for redd til å snakke med noen av dem. Helt til hun finner en flaskepost fra enda reddere Nurket. Da får hun mot. Den moderne treningsglade, hardtarbeidende alenemoren kjente hvordan historien rørte borti noen strenger til en sang hun hadde glemt. Hvem skal trøste Knøttet? Det var lenge siden hun hadde tatt i mot noe fra noen.

Selvhjulpne, kjempende, sterke, tilfredse, glade, overfylte menneskebarn som ikke skal ta i mot det de trenger fra noen. Hva skal vi gjøre den dagen savnet allikevel kommer?

Når Knøttet som er redd for å ta i mot møter Nurket som er like redd for å ta i mot, da kan kanskje noen og enhver få en litt uventet god dag.

Les også:

Kunsten å gjøre andre store

Hva skjedde med gleden? 

Fra Generasjon Prestasjon til Generasjon Relasjon

Det vanlige

Når alt er blogglagt 

Normal trøst