Raymond Stangenes (28) fra Kristiansand har skrevet dette innlegget. Foto: Privat
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Fortiden ødela selvfølelsen og verdigheten min

Det er et kjent uttrykk som sier at «tiden leger alle sår», men ut fra egen erfaring er det bullshit.

For en stund siden ble jeg spurt av ei venninne på nettsiden wellbehaveddaily om å skrive et gjesteinnlegg om sårbarhet, men der og da følte jeg meg ikke klar. Jeg følte meg ikke sterk nok til å møte andres reaksjoner på egen blottlegging. Nå derimot, etter at jeg har fått jobbet konstruktivt og systematisk med min egen sårbarhet. Og fortalt mine nærmeste om mine verste demoner, så føler jeg mer klar for å vise hvem jeg egentlig er.

Jeg må på forhånd poengtere at jeg er utrolig glad i familien min, selv om jeg vinkler familien min på en negativ måte for å beskrive historien mest mulig realistisk. Til tross for det negative i oppveksten min så gjorde de så godt de kunne ut fra omstendighetene. Jeg vet i dag at de selv var sårede mennesker som hadde det kjipt. Vi har i dag et godt forhold.

Arrene
Som barn ble jeg mobbet ganske ofte, fordi jeg var annerledes, delvis brun, hadde svart hår og trolig fordi min mor kledde meg i joggebukser i alle regnbuens farger. Til og med min egen barndoms-bestevenn tok mobberens parti og rakket ned på meg i skolegården.

Når man opplever traumatiserende hendelser, spesielt som barn, er det viktig å bli sett, få pratet om det, og bli møtt med forståelse, kjærlighet og støtte av sine nærmeste. Det fikk jeg nærmest aldri av mine foreldre eller lærerne på skolen. Denne mangelen på støtte og kjærlighet gravde dype sår i meg som person langt ut i voksen alder.

Som en følge av lite oppmerksomhet begynte jeg med selvskading, noe som førte til at min mor for første gang virkelig så meg. Støtten forble dessverre med dette møtet. Jeg gled stadig mer og mer inn i en depresjon. Og de første virkelig mørke tankene om å ta mitt eget liv begynte å slå rot i hodet mitt.

Som barn ble jeg mobbet ganske ofte, fordi jeg var annerledes, delvis brun, hadde svart hår og trolig fordi min mor kledde meg i joggebukser i alle regnbuens farger.

Mobbingen ble et systematisk mønster i mitt liv, og har fulgt meg stort sett hele livet. Både i barndom og på arbeidsplasser. Etter hvert som jeg ble eldre søkte jeg ikke lenger støtte fra andre; hva var poenget med å åpne seg hvis din nærmeste familie ikke brydde seg? Eller at din nærmeste venn uansett ville dolke deg i ryggen? Som psykolog Sissel Gran sa i sin podcast «kjærlighetspoden»: «Når man først trenger å få et trygt fang å ligge i, men ikke får det, så slutter man å søke det». Ubevisst tror jeg at jeg innså at livet hadde gitt meg en dårlig hånd med kort, og at det var noe jeg bare måtte akseptere.

Tiden leger ikke alle sår
Det er et kjent uttrykk som sier at «tiden leger alle sår», men ut fra egen erfaring er det bullshit. I likhet med fortid, så former sårene dine deg, og får deg til å velge miljøer og situasjoner som minst mulig trykker på knappene dine. Fortiden ødela selvfølelsen og verdigheten min. Selv som godt voksen har jeg kjent på utrolig mye ubehag, spesielt rundt andre mennesker. Jeg følte jeg aldri var god nok, at ingen likte meg og at jeg stort sett var til bry for andre mennesker.

Jeg endte opp som en dørmatte for andre mennesker. Et «tomt skall» uten evne til å være i kontakt med og uttrykke egne følelser. Men jeg var en kløpper til å vise de rundt meg at jeg virket glad på utsiden. Innsiden var derimot preget av kaos, sorg og indre konflikter.

Hva var poenget med å åpne seg hvis din nærmeste familie ikke brydde seg?

Jakten på selvfølelsen
Etter et par år som elektriker la jeg fagbrevet fra meg, siden jeg var utrolig ulykkelig i jobben.

Jeg tok et friår for å finne meg selv, så jeg dro så langt vekk fra Norge som overhodet mulig. Destinasjonen ble Australia. Siden jeg reiste alene måtte jeg gå ut av komfortsonen for å bli kjent med nye mennesker. Men hver gang jeg tok kontakt med nye mennesker, føltes det ut som om noen stakk meg med en kniv i sjelen. På et eller annet plan tror jeg at jeg forstod at noe var galt med meg, at jeg var et såret menneske.

Denne realiseringen tror jeg fikk meg til å ville bli psykolog. Det er en kjent klisjé at mennesker med issues velger å studere psykologi. Men det er en grunn til at det er klisjeer, det er fordi de oppstår. Jeg ønsket å fikse meg selv. Men om noen spurte meg om hvorfor jeg ville studere psykologi så svarte jeg: «Vi mennesker er jo utrolig interessante da!».

Den kognitive dissonansen
Kognitiv dissonans er et psykologisk begrep som beskriver en tilstand hvor du som person opplever en indre spenning som følge av en konflikt mellom to elementer. I mitt tilfelle hadde jeg en vedvarende kognitiv dissonans siden psykologien gav meg kunnskap om hvordan vi mennesker fungerer. Det gav meg derimot aldri svaret på hvordan jeg kunne fikse meg selv.

Resultatet ble at jeg gikk på flere smeller og ble utbrent flere ganger siden jeg konstant var stresset, hadde mistet motivasjonen, men fortsatt prøvde å leve opp til kravene om å være en «flink student». Jeg begynte å isolere meg mer fra folk, fordi jeg ikke lenger klarte å holde den «glade» fasaden ovenfor venner og medstudenter på skolen.

Jeg gled mer og mer inn i en ny depresjon og flere kvelder gråt jeg meg selv i søvn uten at jeg selv visste hvorfor. Heldigvis hadde jeg lært fra studiet at om en føler at alt går til helvete, så søk terapi. Ganske kjapt kom jeg inn på en DPS, men psykiateren forstod meg ikke. Han snakket bare om alt annet. Så jeg avsluttet terapien med den tanken om at ingenting kunne hjelpe meg.

Vendepunktet
Etter den siste depresjonen var jeg kronisk utmattet, og hadde mye kroppslige plager som vondt i ryggen og i magen. Jeg trengte en pause. En pause fra alt. Jeg gikk til rådgiveren på skolen for å snakke om mulighet for permisjon fra studiet. Men dette møtet gikk ikke som forventet. Istedenfor å stille meg faglige spørsmål om studiet så stilte hun meg spørsmålet: «Hvordan går det egentlig med deg Raymond? Hvordan har du det egentlig?».

Det ble stille i rommet.

Jeg kjente at hele kroppen min spente seg. Jeg mistet kontrollen, og fasaden min gikk i knas.

Tårekanalene mine åpnet seg og jeg brast fullstendig ut i gråt.

Det var som et helt hav tømte seg.

Rådgiveren så forbi fasaden min, og så det lille sårede barnet i meg som manglet kjærlighet. Etter en lengre prat overbeviste hun meg om å oppsøke terapi igjen, og at det var håp for meg.

Tårekanalene mine åpnet seg og jeg brast fullstendig ut i gråt.

Terapien
Et hovedproblem i samfunnet i dag er at det å være sårbar er preget av mye stigma. Å snakke om følelser er sett på som noe feminint og forbeholdt jenter. Om vi gutta gjør det, så er vi femi eller «homo». I tillegg så er det vanskelig å snakke om ting som er kjipt, fordi vi er redd for å bli stempla som svake av de rundt oss. «Vi skal jo klare alt selv». Paradoksalt så krever veien ut av denne mørke tunnelen at man er sårbar gjennom å erkjenne og dele sine issues med andre.

Terapien fikk meg til å innse at man ikke trenger å være en fange av egen fortid. Og at det er greit å snakke om at en har det kjipt, så lenge det er i en trygg setting med gode mennesker som støtter en. Men å bli fri fra fortidens fangenskap krevde at jeg turte å være sårbar, ærlig og tålmodig ovenfor meg selv og de rundt meg, mens jeg usikker og redd, utforsket ukjent terreng på veien mot personlig frihet. Et forvarsel er at veien mot personlig frihet derimot er lang og jævlig, men når man endelig kommer ut på andre siden, så er det verdt det.

Å snakke om følelser er sett på som noe feminint og forbeholdt jenter.

Håp
Livet er preget av ups and downs, noen får dessverre flere downs enn ups tidlig i livet, som jeg. Kortene livet gir en tidlig kan også være gode, eller jævlig dårlige slik jeg opplevde at mine var. Men jeg lærte at det alltid vil komme en ny topp etter en bunn, og at det er mulig å skifte ut kortene livene opprinnelig gav til en. Mine viktigste kort i dag er mine nærmeste venner som aksepterer meg for den jeg er, selv på mitt svakeste og mest sårbare.

Dette innlegget ble først publisert på wellbehaveddaily.com