Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (51), kommunikasjonsleder i RVTS Sør, har skrevet denne teksten. Foto: Fædrelandsvennen 
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Normal trøst

Hun var en selvskader, sa de. Hun var suicidal, sa de. Men da mammaen døde, var hun en ung kvinne med en normalsorg som ingen så.

Hun trengte ikke piller og lukkede dører, hun trengte trøst, sa hun.

Når ei jente som skader selv og har flere selvmordsforsøk bak seg, mister mammaen sin, klarer vi da å se jenta som trenger trøst? Eller ser vi ikke sorgen over mamma for bare arr og selvmordstanker?

Alle er mer enn det som for tiden er mest synlig for andre.
”Jeg mistet mamma for et og et halvt år siden, sier ei ung jente. “Jeg er innimellom innlagt på psykiatrisk fordi jeg sliter med selvmordstanker og skader meg. Jeg ønsket å bearbeide sorgen over tapet av mamma. Vi hadde en prat, terapeuten og jeg, men fordi jeg skadet meg rett etterpå, konkluderte de med at jeg ikke tålte å snakke om mamma. Det var feil. Jeg hadde skadet meg uansett. Jeg trengte trøst. Jeg trengte mest av alt å ha noen der som lyttet til den normale sorgen over å ha mistet mamma. ”

Det er en ung kvinne vi har samarbeidet med i flere prosjekter som klokelig formidler dette og ber meg viderebringe dette til fagpersoner som arbeider med mennesker.

Er vi blitt så opptatt av kategoriene og diagnosene at vi ikke dekker menneskers normalbehov? Er vi blitt så redde for å sette folk i offerrollen at vi har sluttet å trøste dem som trenger det? Og om ikke vi kan trøste, er det kanskje en plikt for dem som arbeider med mennesker og være med å finne ut hvem som kan det.

”Kjære, lille vennen min.”
Når noen sørger, trenger de trøst. Det er forskjell på sorg og smerte etter krenkelser. Når noe gjør smertelig vondt, trenger vi trøst. Det er forskjell på å låse folk i uløselige situasjoner – og det å gi den trøst som er nødvendig for å lege sår, slik at mennesker kan vokse. Det er ikke bra å bli i det tragiske og vonde og dyrke det, men noen ganger er trøsten første steg på veien mot å tenke nye tanker, klare å stå opp nye morgener.

En ung gutt som var blitt mobbet i flere år forteller om et vendepunkt som fikk han til å klare å leve med det på en annen måte. En dag han kom inn på sosiallærerens kontor, sa læreren: ”Nei, men, lille venn. Nå får det sannelig være nok. Nå må det komme gode dager for deg.” År etter forklarer han hvordan episoden som kunne blitt klissete, ble det som forandret alt.

– Tøffingen i meg, tenkte det var litt kvalmt. Men jeg ble berørt. Jeg trengte det. Jeg trengte å få være et liten gutt som fikk trøst. Så hør gutter – det er ikke tøft å ikke trenge noen, sier han.

Tabu å trenge trøst?
Vi skal klare oss, vi skal helst fremstå som fornøyde og selvhjulpne. Mange har lært at de ikke skal synes synd på folk, det kan få den andre til å kjenne seg liten. Men det finnes ganger der det må være lov til å kjenne seg liten. Da alt et menneske trenger er noen eller noe, som er større enn det selv. Som har feste i håpet når de selv ikke har det. Som har beina på jorda, når grunnen er revet bort under dem selv.

Det er ikke sånn at noen mennesker er trøstere og noen er trøstemottakere. Nei, vi bytter på. Noen ganger er det jeg som trenger trøst, andre ganger er det du. Er jeg en person som klarer å trøste et annet menneske? Er det en oppgave for profesjonelle hjelpere å trøste? Det er i hvert fall en jobb å finne ut om det er det mennesker trenger. Det er et ansvar å se større deler av et menneske enn det som er gjengitt i journaler og i arbeidsmøter.

Trøste først, finne løsninger senere
Jeg tror mange barn, unge og voksne trenger trøst. Etter mobbing, etter samlivsbrudd, etter nederlagsfølelse på skole, jobb eller i fritidsaktiviteter, etter å ha blitt forlatt. Sjekk det ut. Kanskje vi gir mennesker som bærer på sorg tilbud om lange rasjonelle samtaler når de egentlig trenger trøst og påfyll av livsmot?

Sara (36) hadde gått til psykolog en gang i uken i over ett år etter ett tøft samlivsbrudd. Jo, vi klarer sammen å tegne et kart av livet mitt, systematisere litt og nå står jeg overfor ulike valgmuligheter. Men vet du hva jeg tror jeg trengte de første timene? Trøst. Jeg trengte trøst. Jeg turte bare ikke be om det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå for å få det.

Jeg snakket nylig med en ung mann som så tilbake på tenårene. Foreldrene skilte seg da han var 13. Han hadde bitt tennene sammen, bedyret for foreldrene at det gikk bra med han, for han ville ikke skuffe dem eller gjøre det vanskeligere for dem. – Men jeg hadde det vondt. Jeg skulle vel egentlig ønske de hadde holdt meg i handa og sagt at det gjør vondt, men det skal bli bra etter hvert.

På samme måte som det er mange måter å sørge på, er det mange måter å trøste på. Fordi mennesker er forskjellige. Men en økt bevissthet om at du kan trøste og hvordan du kan trøste, er utviklende.

Som Atle Dyregrov har skrevet: ”Det finnes ikke én riktig måte å sørge på. Noen er triste lenge, andre er ikke triste i det hele tatt. Det finnes ingen oppskrift. Hver sorg har sin tone og form. Noen ganger har voksne mer enn nok med sin egen sorg, og unge kan skjule sin sorg fordi de synes at foreldrene har nok fra før. Spesielt gutter gir få signaler om hva de trenger av støtte, og skyver problemene unna. Da er det lett å overse dem, eller man forventer for mye av dem.”

Hvor blir det av sorgen som ingen ser?
Om det ikke er legitimt å sørge over de nære ting, finner sorgen alltid sine veier til å få utløp. Hos noen går den innover og setter seg som smerte. Hos andre strømmer egen sorg ut når kjente personer dør, eller større katastrofer skjer. I tårene som strømmer over andres tap, andres smerte, ser vi også ofte at tårene som ikke slutter å renne over de fremmede, også er tårer over egen smerte i eget liv.

Det er som når vi er i begravelser til dem som ikke stod oss mest nær. Vi kjenner på et alvor som noen ganger henter fram vår egen sorg – og tårene som kommer under salmene eller prestens tale, er iblandet sorger over egne nederlag knuste drømmer og livssmerte.

På samme måte som den unge kvinnen er mer en ”en selvskader”, ”en suicidal”, er kanskje flere av oss mer enn det du for tiden får se av oss. Den suksessrike er mer enn suksessen sin, den glade er mer enn gleden, den arrogante er mer enn arrogansen. Den avvisende er mer enn avvisningen. Våren må da være en egnet tid både for å avkle sorg og lufte den gryende sol og varme. Forsiktig. I håp om at noen verdige trøstere ser den. Kommer mot oss og sier: ”Det gjør vondt nå. Men det blir litt bedre, etter hvert, lille venn.”

Les flere innlegg av Eva Dønnestad her