Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (51), kommunikasjonsleder i RVTS Sør, har skrevet denne teksten. Foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Det vanlige

Nå er det så vanlig å være spesiell at det er i ferd med å bli spesielt å være vanlig,

Jeg føler et påtrengende behov for å gå ut med en etterlysning. En etterlysning etter det vanlige. Jeg tror ikke det er forsvunnet, tvert i mot, tror jeg det lever begravd i de fleste av oss som en bønn. En uro. En sult. Som sikler etter å bli stillet. Men vi er blitt mer opptatt av å merkevarebygge oss selv enn å leve. Massene hyller kun det spesielle som eneste kriteriet på å ha funnet seg selv. Vi skyr det vanlige. Som pesten.

Dette er vår trosbekjennelse: Jeg tror på merkevaren meg selv som dynamisk, morsom, glødende, tydelig, fleksibel og kaosmanøvrerende. Jeg fornekter det vanlige og alle dets gjerninger. Og dette skal dere ha til tegn på at et menneske har funnet sin identitet; det er spesielt.

Jeg-merkevarebyggerne kan komme til å bruke mer tid på merkevarebyggekurs og nettverkssamlinger, enn de bruker på å finne innholdet i hva de vil gi til andre. Felles for jeg-merkevarebyggere som er opptatt av omdømme, er at de ofte lytter til andre med en hensikt – å bygge seg selv. Å gjøre seg selv attraktiv gjennom påtatte kjennetegn og ord og vendinger, kan fort bli en navlebeskuende virksomhet.

Mennesker som merkevarebygger seg selv ut fra oppskrifter i markedsbøkene, havner heldigvis fort i skyggen når en ung vanlig økonomistudent fra Norge bruker tid, krefter og penger på å bedre forholdene til psykisk utviklingshemmede i Russland. Et menneske som handler av medfølelse med andre. Ikke for å være spesiell, ikke for å bygge seg en merkevare, men fordi hun ikke klarte å se på urettferdigheten.

Men for dem som ikke orker å ta i bruk slike følelser som empati, er det mer komfortabelt og behagelig å lage ”merkevaren meg selv” som selvfølgelig presenteres som noe unikt og spesielt. Hele ”merkevaren jeg” får plass i de små filene i de stadig mindre og mindre PC-ene, som puttes i de små elegante trillekoffertene som en skyver foran seg som et panser. Mennesket selv henger dinglende etter som svarsider fra en gammel gåtebok der ingen lenger husker hva spørsmålene var.

Det er bare et tidsspørsmål før verden oppdager hvor skuffende like alle merkevarejegerne er. De fleste har nemlig bygget merkevaren sin etter oppskrift fra de siste trendanalyserapportene. Dermed føres vi inn i et litt komplisert landskap.

For nå er det så vanlig å være spesiell at det er i ferd med å bli spesielt å være vanlig.

Derfor gjelder det å vokte det vanlige med lys og lykte, og ikke la noen ta alminneligheten fra oss. Når merkevarebyggeren i oss blir stor, kan vi fort begynne å utnytte andre i stedet for å slippe dem til slik de ønsker. Fra de mest innovative kan vi nok snart vente oss en ny type stillingsutlysninger: ”Et vanlig firma søker en vanlig mann/kvinne med høyst ordinære arbeidserfaringer og helt enkel bakgrunn.” Plutselig kan det være et pluss å legge ”vanlig” til på listen over gode egenskaper.

Vi kan risikere å ende opp med haugevis av ”jeg – merkevarebyggere” som ikke kjenner sitt sanne jeg. Utslitte urbaniserte ironikere – som bare har lyst til å slenge seg ned i en sofa på landet og håpe på at noen snart tar i mot det betingelsesløst. Tross alt.

Kanskje vi i stedet for å bygge oss selv i det vide og det brede, burde se på hvor mye vi kan miste? Kanskje det er da vi finner både oss selv og de andre? Er det ikke ganske vanlig å bære på en drøm om at det må finnes ett menneske som holder ut med oss litt lenger enn vi holder ut med oss selv? At noen tåler oss som den vi er på godt og vondt? Det er da langt fra spesielt å håpe at det finnes noen som blir, når vi ber dem om å gå.

Vanlige mennesker på vanlige dager. Det er mysteriet.

Innlegget ble først publisert på sor.rvts.no 

Les også:

Kunsten å gjøre andre store

Hva skjedde med gleden? 

Fra Generasjon Prestasjon til Generasjon Relasjon