Forfatter Line Baugstø fra Kristiansand skrev teksten under for to år siden. I dag er den minst like aktuell. Foto: Finn Ståle Felberg.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Det brenner visst

Vi hadde akkurat tapetsert ferdig soverommet i bestemors gamle hus, da vi kjente røyklukta.

Vi hadde akkurat tapetsert ferdig soverommet i bestemors gamle hus, da vi kjente røyklukta. Ingen husker lenger hvem som først la merke til den, men en eller annen gang den ettermiddagen var det en av oss som stanset litt i den hektiske aktiviteten og sniffet forsiktig ut i lufta: «Lukter dere røyk?»

«Neida,» må svaret ha vært, og vi la frem gardinprøvene. Tante ville ha røde gardiner, men onkel protesterte. Blå var den rette fargen på et soverom, og blått stod bedre til de grå veggene. Jeg var enig med ham.

Neste gang vi la merke til lukta, var det ingen som lenger protesterte. Det luktet definitivt røyk, og lillebror ble sendt ut av soverommet for å lete etter årsaken. Tante hadde akkurat sagt at hun drømte om et walk-in-closet da lillebror kom tilbake og sa at lukta var sterkest på loftet, men han kunne ikke se noen brann. Da ble jeg sendt av gårde. Jeg hadde den beste nesa, mente onkel.

Lillebror hadde rett. Lukta var sterkest på loftet, og etter en tids leting skjønte jeg at det ulmet i isolasjonsmaterialet ved sørveggen. Jeg ruslet ned og fortalte dem om funnet mitt. Tante sukket litt, hun ville rive ned en vegg for å lage en garderobe hun kunne gå inn i, og onkel var fortvilet, nå som han nettopp hadde tapetsert hele soverommet.

«Kanskje du kan bruke det lille barnerommet nederst i gangen som garderobe i stedet?» foreslo mor, og tante lagde en grimase. 
«Vi bør kanskje slukke den brannen først,» sa jeg.
«Brann?» spurte onkel. «Sa du ikke at det ulmet?»
«Det kan vel hende det blir brann,» sa jeg.
«Den tid, den sorg,» sa onkel.

Mor og tante gikk for å titte på barnerommet, mens onkel og far undersøkte badet. De lette etter fuktskader under badekaret. Jeg gikk ut. Nå kunne jeg også se røyken under takskjegget. Det steg en tynn, hvit søyle opp i den klare lufta.

«Nå ser jeg den,» sa jeg til onkel og far. De hadde dratt ut badekaret og lyste med lommelykt langs gulvlisten.
«Hva da?» spurte far.
«Røyken.»
«Der er det mugg,» sa onkel, og far bøyde seg over den mørke flekken.

Jeg gikk ut igjen. Røyken var blitt tykkere. En gnist landet i gresset ved føttene mine. Noen måtte gjøre noe snart.Mamma og tante undersøkte fremdeles barnerommet. Jeg gikk inn til dem og hørte mamma foreslå at de kunne tette igjen vinduet der inne og kle veggene med kleshyller og stativer.
«Dere må bli med ut og se. Det brenner nå,» sa jeg.

Mamma sukket, men hun ble med ut.
«Ja,» sa hun. «Det gjør visst det.»
«Hva skal vi gjøre?» spurte jeg.
Hun trakk litt på skuldrene. «Det er vel ikke så mye vi kan gjøre,» sa hun.

Deretter så hun på meg med det strenge blikket.
«Kan ikke du gjøre deg litt nyttig og hente det malingsspannet nede i garasjen? Hvitmalingen som vi kjøpte i dag,» sa hun.

Jeg ruslet ned til garasjen. Da jeg kom opp igjen, stod flammene ut fra veggen. Jeg gikk inn med malingen.
«Nå er det flammer også,» sa jeg.

Onkel klødde seg litt i hodet.
«Jasså. Vi får vel ta en titt, da,» sa han.

Hele familien samlet seg foran huset og kikket på flammene som slikket opp under taket.
«Det er jo ikke rare brannen,» sa tante.
«Den slukker vi lett,» mente onkel.

Han trommet med fingrene på hagebordet og så ut som han tenkte.
«Det er jo litt høyt opp,» sa han.
«Hvis vi venter til den kommer lenger ned, blir det lettere å komme til,» sa tante.

Onkel nikket.
«Vi kan jo finne frem hageslangen,» sa far.
«Lurt,» sa lillebror.

Vi så oss rundt. Ingen fikk øye på slangen, og ingen kunne huske hvor den lå.
«La oss ta et møte,» sa onkel.
«Vi må bli enige om en fremgangsmåte,» sa mor.
«Ingen vits i å fly rundt som hodeløse høns,» sa far.
«Lurt,» sa jeg.

Vi tok møtet inne, for det hadde begynt å regne gnister på plenen ute.
«Vi kunne ringe brannvesenet,» sa jeg.

Far og onkel viftet meg bort.
«Dette fikser vi selv,» sa onkel.
«Skulle bare mangle,» sa far.

Men ingen av dem hadde noen god idé. Lillebror ville gå opp på loftet og kvele brannen med et ullteppe, men mor sa det var for sent. Hageslangen kunne vært til hjelp, om vi hadde visst hvor den var.

«Kan vi ikke heller snakke om hvilket tapet vi skal ha i stua? Det er mye hyggeligere,» sa tante, og mor var enig. De fant frem tapetprøvene, men snart var stua full av røyk, og det ble vanskelig å puste. Vi var nødt til å gå ut.
«Nå er det faktisk på tide å legge en plan. Snart er det for sent,» slo onkel fast. Han så nesten bekymret ut. Vi bestemte oss for å bære bøtter fra sjøen og slå vannet over veggen. Det tok ikke så lang tid før vi skjønte at bøttene ikke var nok.
«Nå ringer vi brannvesenet,» sa jeg.

Onkel viftet litt med hånden, men denne gangen skjønte jeg at han var enig.Det tok brannvesenet et kvarter å komme. Da var huset overtent. Alt forsvant, også noen av problemene våre. Veggen på soverommet, muggflekkene under badekaret. Mandag måtte vi ringe butikken og si at også gardinprøvene hadde brent opp.

Line Baugstø (født 13. januar 1961 i Kristiansand) er en kritikerrost forfatter, som debuterte i 1986 med romanen Reise i gult lys. Hun har senere skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker. 

Les også av Line Baugstø:

Tilbake til 70-tallet

Historiens dom

Vi hjelper folk der de er