Filmprodusent Kristian Mosvold (41) fra Kristiansand. Foto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Nesten hjem til jul

Det er når kritiske røster får problemer med å komme til ordet, at det virkelig begynner å bli farlig.

Jeg har jobbet som filmprodusent i Kristiansand i snart ti år. Film er internasjonalt, og jeg har i denne tiden kommet i kontakt med filmskapere fra hele verden. Filmprosjekter blir til i samarbeid og dialog mellom forskjellige land. Erfarne produsenter finner sammen om å finansiere og produsere filmene, mens talenter får stipend til å reise til workshops for å utvikle seg.

Krigen i Gaza – sett fra Tel Aviv

For litt over to år siden var Israel på bombetokt over Gaza.

I denne forbindelse ble jeg av en svensk kollega gjort oppmerksom på en interessant film fra Tel Aviv i Israel. Det var Emmy-vinner og Oscar-nominerte Guy Davidi som var regissør og  den handlet om en israelsk skuespiller og regissør som brøt med nasjonalteateret Habima, og starter sitt eget politiske teater og teaterskole. Under Gazakrigen tok han spørsmål om konflikt og forholdet til palestinerne inn i skolen – noe som skapte blandede følelser blant studentene.

Men tross suksess med forrige film – han strevde med finansiering av den neste filmen. Kritiske røster har det ikke lett i Israel.

Takket være Fritt Ord, Sørnorsk filmsenter og NRK fikk vi på plass en grunnfinansiering, som igjen førte til at vi fikk mer – og til slutt også støtte fra et israelsk fond. Et interessant innblikk i en annen del av Israel enn det vi til vanlig hører om i nyhetene. Et Israel som ønsker dialog med palestinerne – og som er kritiske til styresmaktene.

Krigen i Gaza – sett fra Gaza

Kort tid etter ble jeg gjort oppmerksom på en annen film fra Midtøsten. Denne gang fra selve Gaza by under bombingen. Den unge regissøren Mohamed Jabaly hadde fått tillit hos et Ambulanseteam, og fulgte dem tett i det vanskelige og farlige arbeidet under krigen. Jabaly hadde bodd i Gaza hele sitt liv, og jobbet film. Han fikk mulighet til å delta på en workshop for filmskapere fra hele verden i Tromsø – og vendte senere tilbake til Tromsø med unike bilder fra Gaza. Dette ble til filmen “Ambulance”  – som siden har vært på flere av de største internasjoanle festivalene i verden. En anerkjennelse som bare noen få norske regissører har fått.

Hva mer er: Mohamed har ingen planer om å bli i Norge, han er her fordi han ikke kan komme tilbake til Gaza ennå. Han vil bli stuck i en flyktningeleir i Egypt.

Likevel vil Utlendingsnemda sende ham ut. Men bare nesten hjem, siden grensen til Gaza er stengt. Så han blir værende i transit i Egypt.

En nyansert virkelighet

Dette er to av flere filmer jeg har jobbet med de siste årene som omhandler konflikt.

To ting har slått meg. Det ene er hvordan problemstillinger ofte blir satt som “enten – eller”. Enten er man fiende eller venn. Enten er man innvandrer eller arbeidskraft. Ressurs eller byrde. Hvit eller svart. Enten stenger vi grensene – eller så åpner vi dem helt opp.

Det andre er hvor mye dumt som blir gjort. Ofte tenker vi at folk som handler med farlige ting, – som våpen og konflikt; eller skjøre ting – som mennesker berørt av konflikt – vet hva de gjør. Og er litt forsiktige. Men det kan virke som at mange som tør å gå inn i slike jobber, gjør det nettopp fordi de ikke vet hva de gjør. At man ikke lytter til kritiske røster, og prøver å forstå før man handler.

Men sannheten er vel også her mer nyansert. På et eller annet vis har vi greid å bygge systemer, der kritikken ikke når frem – og mange som sitter og skal ta de vanskelig valgene, kan føle seg bundet av direktiver.

Viktigheten av kritikk

Virkeligheten er nyansert. Et godt fungerende vennskap, handler også om å kunne tåle krangler og uenighet. Ikke alle som kommer fra et land med konflikt – eller en hudfarge som ikke er snøhvit – ønsker norsk statsborgerskap.

Det at vi tar imot flyktninger fra et land i krig – som Syria – vil ikke bety at vi tar imot alle mennesker fra alle land for evig tid. Det finnes mellomløsninger.

Og disse løsningene finner vi i felleskap,  gjennom kritisk dialog. Det er når kritiske røster får problemer med å komme til ordet, at det virkelig begynner å bli farlig.

Tilfellet Mohammed er et eksempel på en ganske normal utveksling av et dyktig filmtalent, som ble noe annet når landet hans ble rammet av krig. Han har betalt jobb i Norge, og har et nettverk rundt seg. Når situasjonen er stabil, så reiser han hjem. Da er det forstemmende å se hvordan noen “dumme” byråkrater gjør dette til et problem.