Forfatter og filmregissør Terje Dragseth (61) fra Kristiansand. Foto: Fædrelandsvennen
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Det finnes et «dark room» i oss alle

Fra sofakroken i så godt som alle stuer konsumeres seksuelle overgrep mot kvinner som underholdning.

Voldtektsdyrkningen innen film/underholdningsindustrien er propaganda på helt klare kvinneundertrykkende premisser. Det er her kimen til seksuelle voldsfantasier vekkes og stimuleres og dyrkes inntil det subtile, i sin ublu henvendelse til våre dypeste instinkter og sårbare menneskelighet.

Kvinner krenkes og misbrukes

Det finnes et «dark room» i oss alle. Og vi eter rått av den faderlige hånden som tilbyr oss softporno via de mange betalingskanaler som tilbys på nett-TV.

Det ubevisste er et slags «Dark room» hvor seksualitetens begjær får sitt når tabuer brytes og kvinner krenkes og misbrukes som en underholdningseffekt innen reklame, i populærmusikkens videoer og ikke minst – i svært populære TV-serier.

Netflix og HBO er de to mest sette og lettest tilgjengelige kanaler, de kjemper om verdensherredømme og de finnes i så godt som enhver stue over det ganske land. «Alle» ser på en serie eller to – minst.

Sex i kombinasjon med vold

Begge betalingskanalene produserer og lanserer fortløpende nye serier, og mange har sex – gjerne i kombinasjon med vold – som en dramaturgisk ingrediens. HBOs avsluttede verdensomspennende suksess Game of Thrones var neppe blitt denne suksessen uten softporno og vold mot kvinner. Kvinner fremstilles overveiende som et objekt for menns seksuelle nytelse. Bruk og kast.

Khal Drogo forgriper seg på Danerys i tv-serien Game of Thrones. Foto: HBO Nordic
Khal Drogo forgriper seg på Danerys i tv-serien Game of Thrones. Foto: HBO Nordic

Nylig lanserte HBO sin nye storsatsing, Westworld, som antas å lokke seerne til å bli på kanalen etter Game of Thrones. Serien er en science fiction-fortelling som skildrer en verden som ren underholdningsfiksjon. Via mutanter manipuleres det i et spill for betalingsvillige – menn, vel å merke – i en designet fiktiv verden hvor roller spilles og grenser prøves med drap og uhemmet sex som ingredienser. Det hele styres fra spillkonsernets kontrollpaneler – hvor også maktbegjær og fristelser utvikles.

Macho-verdenens premisser

Et i utgangspunktet intelligent og tankevekkende konsept. Men Westworldskvinner er enten prostituerte, som kan alle triks overfor kåte, fulle mannfolk, eller så er de vakre bondepiker i bondeblå kjoler, utsatt for kjeltringenes blikk og begjær. Det er den patriarkalske macho-verdenens premisser som bestemmer spillereglene.

Liberal lovgivning og kommersialisering har endret toleransegrensene for TV-underholdningen radikalt. Vold og sex som for 10–15 år siden ville ha skapt debatt, går nå glatt og ukritisk gjennom hos anmeldere og medievitere, publikum, voksne og unge. (Spillindustrien er et kapittel for seg. Krigsspillene har samme volds-agenda, bare enda mer outrert.) Det er verdt å tenke kritisk over dette før man fra sofakroken konsumerer vold og sex som underholdning.

Pirrende og suggererende

I scenene med overgrep mot kvinner utføres voldtektene av rasende og krenkede menn. Estetikken er gjennomført dramatisk, pirrende, suggererende. Det er nesten så vi forstår og identifiserer oss med overgriperen, det er nesten så det legitimeres – «hun fortjener det».

Toleransen for dette innholdet har en farlig smitteeffekt som kan slå inn i oss alle. Det er ikke unormalt å la seg underholde av drap og krim, men når underholdningen fremmer holdninger vi finner krenkende og ydmykende, bør vi diskutere hva det innebærer for et samfunn å konsumere dypt antihumanistiske verdier vi helst vil være foruten.

Må være lov å ha det moro

Kvinneforakt har medbør og står høyt i kurs i regimer vi gjerne vil diskutere menneskerettigheter med. Fra Tyrkia rapporterer NRKs utenrikskorrespondent Sidsel Wold om et stigende antall drap av kvinner som tar ut skilsmisse. Også i Norge utsettes kvinner for hatytringer og trakassering. Mishagsytringer og seksuelt ladede vitser om kvinner tolereres høyt som lavt – og kritikk blir møtt med motkritikk av typen: jammen, vi må jo ha lov til å ha det moro!

Denne toleransen er et faresignal og vitner om dype og farlige krefter i den menneskelige natur. Ikke bare i fundamentalistiske religiøse samfunn, men sannelig også midt i det nyliberale, vestlige konsumentsamfunnet vi står med begge bena solid plantet i. Vi må være våkne overfor krefter som kynisk profitterer på kvinneundertrykkelse.

Fiksjon er form som trigger innlevelse – medfølelse og empati. Men voldtekts og overgrepsscener trigger vårt «Dark room». Dette er den brutaliserende verden som «med et smil» trenger seg inn i våre stuer. Vi skal tåle alt og stilltiende akseptere underholdning som underholdning, uten å moralisere, og vi skal klare å skille mellom fiksjon og virkelighet.

Et ideal for unge menn

Siviliserte som vi er, har vi evnen til å legge lokk på våre verste fantasier, men i samfunn og grupper med forakt og nedlatenhet som hersketeknikk og omgangsform, blir det fort legalt å være brutal og narsissistisk. Den macho mannen med porno som fritidssyssel er gjerne et ideal for unge menn i deler av ungdomskulturen. Og denne machokulturen får ingen nevneverdig motstand, hverken i samfunnsdebatten eller innen kunst- og kulturdebatt.

Mitt ønske er at unge kvinner og menn gjennom en diskusjon om dette får tilgang til intellektuelt verktøy for å kunne motsette seg de krenkelser og ydmykelser vi motstandsløst tillater i form av «bare underholdning».