Oddbjørn Aardalen (72) er en norsk dikter som bor på Skjervedal i Vennesla. Han har gitt ut fem diktsamlinger. Foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Om du forstår

Jeg merker det særlig når jeg skal inn i eller ut av bilen. Det er som om alle biler var større før.

Mer rom mellom rattet og setet. Jeg er glad jeg er slank og forholdsvis kortvokst. Det må være helt pyton å være over 1.90 og å veie mer enn en tungvektsbokser.

Det er også noe med bakker. Hvorfor var det aldri bakker før? I alle fall ikke bratte bakker. Og hvorfor skal jeg mye oftere enn før opp disse bakkene?

Får du med deg poengene? Jeg kunne også ta fatt i høy musikk. Om Hunsfest. Om lokalt øl, om fekting med armer og bein, om den øredøvende musikken som terroriserer området flere døgn etter at festen er avsluttet. Om du forstår.

Og jeg har bare så vidt begynt. Ta sommeren for eksempel. For å starte med noe ekte sørlandsk. Noen som husker somrene på 1950 og -60 tallet?  Ikke det. Det gjør nemlig jeg. Ikke ei sky på himmelen. Sol ute, sol inne. Tørt vollvendt høy og jordbær uten snev av gråskimmel. Linnealukt og gjøkegal fra sør, låvesvaler i høy sikk-sakk lek over himmelen. Om det snek seg inn ei regnbyge, kom den aldri lenger enn til Åmdal.

Jeg merker det på naboene. Det vil si:  Naboene som aldri kommer på besøk.  Jeg vet ikke at jeg har forurettet dem. Sagt til dem at de ikke må komme under Dagsrevyen.  Eller Norge i dag.  Eller Kveldsnytt. Eller Allsång på Skansen. Jeg vet ikke at jeg har sagt at naboer var triveligere før. Varmere. Mer sosiale. Men jeg kunne godt ha sagt det. Om du forstår.

Eller syklistene. Der de freser fram i sine spraglete reklameklær. Hiver etter pusten opp bakken ved Helvedeshølen, sykler midt i svingen ved Kvilebuflaten, jeg sneier bort i den ene idet jeg kjører forbi, ho hytter med handa etter meg, kommer ut av balanse og styrter ned i Skjerkebekken. Jeg lar henne ligge, tenker: Det var greiere når Jonny og jeg syklet Gritzner med ballongdekk på vei til Jeppestøl i 1955.

Og ta terroristene: Hvem tenkte på å sprenge seg selv i lufta i ei gryende optimistisk etterkrigstid? Hvem tenkte på å bruke lufta til denslags dritt?  Lufta var di og mi og linerlas og kattuglas og SAS-flyet på vei over Skjervedal fra Bergen til Kjevik onsdagsettermiddagen klokka kvart på fire. Lufta var sokneprestens og skoleinspektørens og Jesus sin. Og Wallboardfabrikkens.

Som gammel friidrettsutøver tenker jeg: Jeg må da i alle fall fremdeles kunne hoppe stille lengde. Så utstyrer jeg meg med kort bukse og gammel oppspart spenst, tar turen opp til barnebarnets hoppegrop. Tatt dugelig i. I underkant av to meter. Om lag samme nivå som i 10-års alderen. Morgenen etter sliter jeg med å komme meg opp av senga.

Ole Paus synger: Alt var bedre under krigen. Han er ikke dum, Ole Paus.

Om du forstår.