Utøya. Foto: NTB Scanpix.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Har vi sviktet 22. juli-ofrene?

Det store spørsmålet er hva slags samfunn denne epoken vil etterlate seg.

I går markerte vi femårsdagen for angrepet på et sett med verdier – multikultur, pluralisme, antirasisme. I den anledning, en liten henstilling til kommentatorer og kommentarfelt som også i disse dagene på svært aggressivt vis har tatt for seg innvandring, islam og tilstøtende temaer: Kunne man i ren respekt skru ned volumet noen hakk? Det er mange som ble direkte eller indirekte rammet, og som fremdeles husker den dagen svært tydelig.

Samtidig: Den ideologiske giften ligger alltid latent. Bør vi fokusere sterkere på den avslutningen som de fleste glemmer å sitere fra Stoltenbergs tale etter 22. juli? “Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.

På Facebook koseprater vi nå med Breiviks fremste inspirator Fjordman om fotball-EM, og lar ham få lov til å promotere Eurabia-teoriene sine der. Først ga vi ham Fritt ord-stipend for å utgi sin forsvarstale i bokform, nå gir vi ham “likes”. Samfunnsdebattant Elin Ørjasæter forsvarer Fjordman, og skriver i fullt alvor “hvem som helst kan våkne opp en morgen og være inspirator til en massemorder”.

Debattklimaet når det gjelder multikultur har blitt hardere. Det politisk korrekte i 2016 er å være nådeløs, aggressiv og uten nyanser. Den åpne, utilslørte rasismen er tilbake, etter en periode forsøksvis kamuflert som religionskritikk. Nå er den her i sin mest banale form: apekatt-karikaturer av mørkhudede. Det er dette kommentatorer i 2016 benytter tid og spalteplass på å forsvare, i ytringsfrihetens navn. Det er relativt taust om for eksempel Edward Snowdens sak mot den norske stat for å kunne komme hit og motta Ossietzky-prisen uten å risikere utlevering til USA; en langt mer interessant prøvesten for ytringsfriheten enn infantile, rasistiske karikaturer av Ali Esbati og Haddy N’jie.

Ytterliggående anti-innvandringsorganisasjoner som Human Rights Service er invitert inn i varmen. Hege Storhaug har solgt over 50.000 av sin tendensiøse antiinnvandringsbok, som også blir delt ut gratis til landets kommunestyremedlemmer, finansiert av en anonym sponsor.

Frp definerer i stor grad innvandrings- og integreringspolitikken, mens vi andre toer våre hender i klassisk Pilatus-positur og lar Sylvi Listhaug innskrenke friheter og rettigheter, selv om vi aner at hun er en manifestasjon av vår egen frykt.

Dette stemningsskiftet handler ikke om ondskap. Godhet og ondskap er religiøse termer vi med fordel kan fjerne fra samfunnsdebatten. Folk er sjelden “gode” eller “onde” – det er mye mer jordnært enn som så: Vi responderer på den informasjonen vi får i mediene til enhver tid, og hvordan vi har det materielt og på andre måter. Vi agerer ut fra hva vi blir fortalt, og medienes fokus har skiftet drastisk, fra flyktningene til oss. Bildet av den døde guttungen i vannkanten er byttet ut med innvandrerregnskap og fantasifulle, løgnaktige dystopier, som at Sverige er på randen av sammenbrudd. I denne informasjonsstrømmen har empatien og nyansene måttet vike plassen for kynismen og de enkle løsningene – og det innebærer at man kan bære sin kynisme med stolthet i 2016. Det har blitt sosialt akseptert å latterliggjøre “godhet”.

Dette er en bekymringsfull utvikling. Lokket er fjernet, alt det skjulte grumset kryper frem. De minste “overtredelser” av vår stadig mer begrensede pluralisme resulterer i en pøl av hets og trusler. Det er tilstrekkelig at en kvinne får sydd hijab til sin bunad, så våkner dyret. Skjellsord som før levde skyggeliv i kommentarfelt, forekommer oftere og oftere i mainstreamdebatter, og betegnelser som tidligere var nøytrale eller positive er blitt negative. “Antirasist” er noe av det verste man kan bli kalt i 2016. “Toleranse” og “solidaritet” er begreper som ikke eksisterer i den offentlige debatten lenger. Det er som om vi kollektivt har byttet ut Einar Gerhardsen med Ayn Rand.

Mens all annen kriminalitet synker, øker hatkriminaliteten. Etter Brexit fikk polakker rasistiske brev i postkassene. Briter har begynt å gå med sikkerhetsnål som symbol på at det er trygt for utlendinger å sette seg ved siden av dem på bussen. Denne utviklingen skjer også i Norge, om enn stort sett på Internett – foreløpig.

Kommer det til å gå bra? Rent teknisk: ja, høyst sannsynlig. Vi er de rike og mektige. Vi er alt i gang med å kjøpe oss flyktningeplasser i Jordan og Tyrkia, og Hillary Clinton har lovet å ordne opp med ISIS og Syria. Så flyktningkrisen vil gradvis ebbe ut, ISIS vil måtte bli bekjempet på en eller annen måte, og terroren vil avta. Det store spørsmålet er hva slags samfunn denne epoken vil etterlate seg.

Dette er ikke en henstilling til “å ikke ta debatten”, men å føre debatten på en måte som ikke generaliserer in absurdum og utdeler kollektiv skyld til store folkegrupper – eller, som i kommentarfeltene under saken om æresdrapet i Pakistan nylig: At vi istedenfor å forholde oss til det høyst relevante spørsmålet om æresdrap, er nødt til å forholde oss til kommentarer om absolutt alle negative utslag av religion – både islam og kristendom – helt tilbake til romertiden.

Hvis vi både har sklidd ut når det gjelder hvordan vi forholder oss til motivasjonen bak Breiviks grusomheter – rasismen, angrepet på det pluralistiske samfunnet – og samtidig sluker Breiviks og ISIS’ konspiratoriske retorikk om “sivilisasjonskrig” med søkke og snøre, har vi ikke da i dobbel forstand sviktet 22. juli-ofrene?

Musikeren Erik Honoré fra Kristiansand har skrevet dette innlegget til Lokalkulturen. Foto: Greta Aagre.
Musikeren Erik Honoré fra Kristiansand har skrevet dette innlegget til Lokalkulturen. Foto: Greta Aagre.

Erik Honoré (født 11. 12. 1966) er musiker og co-kunstnerisk leder for Punkt-festivalen i Kristiansand. Han har samarbeidet med musikere som David Sylvian, Jan Bang, Jon Hassell, Brian Eno/Peter Schwalm, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen og Velvet Belly, og gitt ut soloplata “Heliographs” og duoalbum sammen med Greta Aagre og Jan Bang. Han har også skrevet tre romaner publisert av Gyldendal, og skrevet film- og teatermusikk.

Les flere innlegg fra Erik Honoré her.