Den kritikerroste forfatteren Benedicte Kroneberg fra Arendal skriver nå på sin femte bok. Foto: Fredrik Arff.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Berlin, 2016

To sterke tendenser i Europa her og nå: Isolasjon er den ene, oppløsning den andre. Derfor likner stemningen den i 1989 da muren falt: Vi står foran noe akutt, noe avgjørende.

En sommerkveld i Berlin sitter vi rundt et bord på en bar i Prenzlauer Berg. Vi er der i et sørgelig ærend, vi har vært i minnestund for en venninne. Vi kjente henne gjennom litteraturen: Hun hadde invitert oss til ulike litteraturarrangementer og festivaler i Tyskland. Hun var en nettverksbygger, hun ville likt å se oss der: En islandsk forfatter bosatt i Berlin, en gresk oversetter bosatt i Nederland, en finsk forfatter bosatt i Wien og meg, en norsk forfatter bosatt i London.

Vi er en forsamling som på mange måter eksemplifiserer Europa i dag. Alle bor alle steder.

Tidligere på dagen gikk min finske venninne og jeg gjennom byen. Vi snakket om muren, som man fortsatt ser restene av. Vi snakket om de som er yngre enn oss, som bor i Berlin nå, men som ikke kan huske hva den innebar. Venninnen min fortalte at hun var der da muren falt, hun tok med seg biter av den hjem og ga til historielæreren sin. Jeg husker også hendelsene godt. Jeg gikk på videregående, historiebøkene våre måtte skrives om mens vi leste dem. Den kalde krigen var over.

Det var en følelse av at noe var akutt, at det skjedde noe historisk. Det er en liknende følelse i Europa i dag. Rundt bordet snakker vi selvfølgelig om flyktningkrisen.

Den greske oversetteren kom akkurat tilbake til Nederland etter å ha jobbet noen uker med flyktninger på Lesbos. I Tyskland er folk bekymret for fremtiden, Tyskland har som ingen andre åpnet seg for flyktningene, og skuffelsen over de andre europeiske landene er stor.

Hva med Brexit? vil de vite. Hva tror jeg som bor i Storbritannia? Jeg sier som sant er, jeg er usikker på resultatet av folkeavstemningen om noen uker. Samtidig som Storbritannia har tatt i mot svært få flyktninger, er immigrasjon fra andre EU-land et avgjørende spørsmål i Brexit-debatten.
Stemningen i Storbritannia oppleves som et Europa i miniatyr: Man ønsker å lage hindringer, demme opp for innvandring.

I Storbritannia er det andre europeere man ønsker å holde ute, i Europa generelt reiser gjerdene seg ved yttergrensene. Vi må verne om britiske verdier er gjengangeren her blant dem som ønsker Brexit. Det likner argumentasjonen til dem som ønsker gjerder rundt Europa, vi må verne om europeiske verdier.

To sterke tendenser i Europa her og nå: Isolasjon er den ene, oppløsning den andre. Derfor likner stemningen den i 1989 da muren falt: Vi står foran noe akutt, noe avgjørende.

I Norge har mye av debatten, slik jeg har sett det herfra, dreid seg om det samme: Hvordan kan vi holde flest mulig utenfor. Vi har en regjering som gratulerer seg selv med å ha oppnådd nøyaktig det: De har klart å demme opp for flyktningestrømmen.

Den andre delen av debatten dreier seg omkring hva vi gjør med dem som har klart å komme seg til Norge. Hvordan kan de hurtigst mulig integreres? Selvfølgelig er det å kunne snakke språket i det landet du bor i viktig. Det gir deg mulighet til å få jobb, til å forsørge deg selv og familien din, det er selve billetten til et nytt liv. Men hva mener vi ellers med integrasjon? Når utlendingen snakker vårt språk, når han forsørger seg selv, hva ønsker vi videre?

Hvis vi tviholder på en tanke om at det i et land finnes noen spesifikt nasjonale verdier vi må verne om, enten som noe britisk eller norsk, at verdiene knyttes til en slags avstamning, vil fellesskapet for alltid være utenfor rekkevidde for utlendingen. Hvilket land viser størst dugnadsånd?

Ta en erkenorsk verdi: dugnad. Vi roser oss selv med vår dugnadsånd, vi definerer oss med den, den er en verdi vi ønsker at nye landsmenn også skal ta del i og ta inn over seg. Spørsmålet er om ikke det i all hovedsak er ordetdugnad som er norsk, at handlingen finnes i alle land over hele verden. Hvis vi tenker på flyktningkrisen, for eksempel, hvilket land viser størst dugnadsånd? Hellas? Tyskland?

En reklamefilm for den danske reisesøkemotoren Momondo går nå sin seiersgang over nettet. Selskapet har samlet en gruppe mennesker som i de innledende samtalene hevder sin egen nasjonalitet med sikkerhet og stolthet. En er engelsk. 100% sier han. En annen fransk. Særdeles fransk. Deretter ber selskapet om lov til å teste deltakernes gener for å finne ut mer om avstamningen deres. Resultatet av testene overrasker deltakerne. Alle kommer fra omtrent overalt.

Det interessante med fenomenet er ikke egentlig denne filmen i seg selv, men at den har spredd seg med en slik hastighet. Det er et uttrykk for noe, et ubehag, kanskje, ved å være vitne til de rådende isolasjonstankene i Europa. Ubehaget ved å lese de hatefulle kommentarfeltene, høre hvordan enkelte av våre egne politikere uttaler seg, over å se strømninger vi håpet hadde forsvunnet etter 1945.

De nasjonalistiske partiene er på fremmarsj over hele Europa, men for mange av oss er ikke nasjonalisme noe vi ønsker å identifisere oss med.
Selv om det bare er en reklamefilm, er populariteten den har fått kanskje likevel et uttrykk for at den berører noe viktig. At det tross alt er mange, både her i England, hjemme i Norge og over hele Europa som ikke ønsker isolasjon og oppløsning, men fellesskap på tvers av grenser.

Den franske psykoanalytikeren Julia Kristeva mener vi må gjenkjenne den fremmede i oss selv, for virkelig å kunne møte utlendingen. Vi er alle fremmede, skriver hun i sin bok Strangers to Ourselves.

Hvem er jeg? er kanskje det viktigste spørsmålet i vår individualistiske tid. Individet tenker ikke først og fremst på seg selv som en borger, men anerkjenner sin foranderlighet og sine avgrunner, sin fremmedhet.

Vi kan ikke lenger kalle fellesskapet i Europa et brorskap. Allerede i dette ordet ligger en premiss om et felles opphav, en felles far. Opphavstanken utelukker, gjør at fellesskapet blir utenfor rekkevidde for den fremmede. Den fremmede må oppfinne sitt eget «vi» da. Vi ser den tendensen også i Europa, i utenforskapet. Bydelen Moelenbeek i Brüssel har blitt selve symbolet på utenforskap.

Den som mangler jord, sier Kristeva, får sine røtter i ritualene, og i ytterste konsekvens i offeret. Kristeva løfter frem en ny type kosmopolitisme som en mulighet. Et møte der de som kommer sammen anerkjenner at de alle har den fremmede i seg.

Først da er mulig, virkelig å møte den andre. Ikke å ta i mot utlendingen til et system som utsletter ham, men til et fellesskap som fremmer og anerkjenner fremmedheten i oss alle.

Dette innlegget ble først publisert på forlagsliv.no.

Benedicte Meyer Kroneberg (43) kommer fra Arendal, men bor og jobber for tiden i London.. Hun debuterte i 2010 med romanen Ingen skal høre hvor stille det er. Hun har siden den gang skrevet tre kritikerroste romaner.

Les også: Levende litteratur.