Forfatter Line Baugstø fra Kristiansand. Foto: Finn Ståle Felberg
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Tilbake til 70-tallet

Var 70-tallets feminister bare en gjeng militante og ravgale kvinner som ikke fortjener vår respekt eller nysgjerrighet?

Hele det intense engasjement som preget 1970-årene har lenge hatt et parodiens skjær over seg, noe det har vært viktig å markere avstand til, helt frem til våre dager. Nå har jeg skrevet en roman fra denne tiden. Da jeg fortalte det til en kollega, utbrøt hun: “Hvordan tør du?”

For to år siden ga jeg ut romanen “Sommer uten brev”, en fortelling som var lagt til sommeren 1968 i Kristiansand. Den gangen trodde jeg at historien om Sigrid Torkildsen, født 1939, var ferdig fortalt, men det var den ikke. Årets roman, som kommer ut i august, er en oppfølger. Jeg har gitt den tittelen “Fører av grå folkevogn, juli 1975”. For meg var det nettopp denne historien jeg ønsket å fortelle nå, i dag, til menneskene som lever i 2016.

I juli 1975 er vi midt i det internasjonale kvinneåret, og likestillingskampen er på det heftigste i Norge. Ingen vet det ennå, for ingen kan ha det store overblikket på sin egen tid, men det er omtrent på denne tiden at kampen kulminerer. Heretter begynner det å dabbe av. Om fem år skal 70-tall bli 80-tall, og jappetiden skal overta for det sterke politiske engasjementet som preget 1970-årene. Det skjer ikke over natten, men det skjer, og mot slutten av tiåret begynner det å merkes.

I den første boken, “Sommer uten brev”, er Sigrid en hjemmeværende husmor med to små barn. Hun aner ikke at hun lever midt i selve revolusjonsåret “1968” (også den innsikten krever avstand og overblikk), og i likhet med de fleste kvinner i Norge denne sommeren, er hun lite påvirket av kvinnebevegelsen i USA. Først med 70-tallet ble kvinnekamp noe som angikk brede lag av befolkningen i landet vårt. I 1970 ble de første nyfeministgruppene startet i Norge, Kvinnefronten ble stiftet i 1972, og i 1973 kom første nummer av bladet “Sirene” ut. Dette var den andre bølgen med feminisme (den første bølgen kom i siste halvdel av 1800-tallet og kulminerte med allmenn stemmerett i 1913). På 1970-tallet gikk kvinner i 8. mars-tog. De kjempet for barnehager, likelønn og retten til selvbestemt abort. De kjempet en svært viktig kamp, en vellykket kamp, og de forandret landet vårt for alltid. Likevel har vi altså fortsatt et anstrengt forhold til dette tiåret.

I “Fører av grå folkevogn, juli 1975” er Kristin, søsteren til Sigrid, blitt en gift tobarnsmor. Hun er også en dedikert nyfeminist, og for nyfeministene stod kampen om likestilling hjemme i den private sfæren – i ekteskapet. “Det personlige er politisk” ble et kjent slagord. Kanskje er det noe av dette som skremmer oss i dag? Skal vi virkelig ta den politiske kampen inn i kjærlighetslivet vårt?

Spørsmålet har fått ny aktualitet denne våren, med utgivelsen av den svenske feministen Ebba Witt Brattstrøms roman “Århundradets kärlekskrig”. Hun skriver om to oppegående og sterke mennesker som går gjennom et uforsonlig brudd. Boken har ført til en debatt rundt kjønn og likestilling i Norge. Hvorfor er det fremdeles så vanskelig for kvinner og menn å leve sammen? Hvorfor klarer vi ikke å få til likestilling i ekteskapet?

Ebba Witt Brattstrøm skriver om en “hon” og en “han”, en kvinne og en mann. Mange ønsker å lese dette som historien om hennes eget brutte ekteskap. Selv mener hun vi må lese teksten politisk, det er en fortelling om makt og avmakt. “Alle våre private valg er politiske”, sier hun i et intervju i Dagens Nyheter.

De gamle kjønnsrollene er seiglivede, selv i “verdens mest likestilte land”. Det er ikke så lett å riste dem av seg. Det vi kaller “natur” kan like gjerne dreie seg om “kultur”, men det skjønner vi ikke før vi har fått fenomenene på avstand. Tenk bare på hvordan farsrollen har forandret seg de siste tiårene. Når kvinner og menn deler på omsorgen for sine barn i dag, handler det om at politikken har forandret våre personlige valg. Den har forandret hva som er “naturlig”.

Jeg følger ekstra nøye med i denne debatten fordi det var nettopp Ebba Witt Brattsstrøm som ga meg ideen til å skrive videre om Sigrid. Det skjedde for nøyaktig ett år siden, på litteraturfestivalen i Lillehammer. Brattstrøm ledet en samtale mellom den svenske forfatteren Kristina Sandberg og meg selv. Sandberg har skrevet en trilogi om “hemmafruen Maj”, og mens vi sitter der på scenen foran publikum, sier de to svenske damene til meg: “Du må også skrive en trilogi!”.

De traff noe som må ha ligget i kim lenge, uten at jeg visste om det selv. Jeg brukte bare noen timer på å bestemme meg, og jeg skjønte med en gang hvordan jeg skulle fortsette fortellingen om Sigrid. Jeg ville hoppe sju år frem i tid, og igjen ville jeg konsentrere handlingen om noen få sommerdager. I den første boken er det Sigrids mann som følger sin egen drøm og reiser sin vei. I årets bok er det Kristin, Sigrids søster, som gjør det samme. Begge søstrene er preget av sin tid, slik vi alle er, men jeg håper at jeg først og fremst har klart å skildre to kvinners liv og valg på en troverdig måte. Jeg håper jeg har klart å gi de fiktive karakterene liv.

Boken er altså ikke et portrett av 70-tallet, av en tidsånd, men når det er sagt, har det vært spennende å dykke ned i dette tiåret igjen. Det var da jeg var tenåring, og det var svært formative år for meg. Og jeg tror tiden er moden for en gjenreising av 70-tallet nå. Vi må rett og slett si oss ferdige med traumene, og gjenskape noe av engasjementet fra den tiden.

Innen likestilling har mye endret seg på de 35-40 årene som er gått, men kanskje ikke så mye som vi skulle ønske. Ennå er arbeidsmarkedet sterkt kjønnsdelt og menn tjener fremdeles mer enn kvinner. Ennå er det først og fremst menn som blir toppledere. Ennå er det menn som dominerer kulturdebattene og skriver de fleste bøkene. Og i kommentarfeltene pipler kvinnehatet frem. Misogynien lever i beste velgående på de sosiale mediene, i tett kompaniskap med kritikken av innvandrere generelt og muslimer spesielt.

Samtidig bidrar også de sosiale mediene til feminismens fjerde bølge. (Jeg gikk sant å si glipp av den tredje bølgen. Det som skjedde på 90-tallet i Norge opplevdes mest som et skvulp, ikke som en ordentlig bølge, men så var jeg småbarnsmor på den tiden, så det kan være min egen feil.) Dagens unge jenter protesterer på sine egne måter. De blogger, twitrer og instagrammer, lager arrangementer og tidsskrifter, tar 8. mars tilbake og gjør det med humør og engasjement.

Det vi ser i dag er altså en polarisering av det politiske landskapet. Politiske temaer er igjen noe som engasjerer og splitter, enten vi diskuterer rasisme, innvandring, terror eller feminisme. Mennesker drukner i Middelhavet, på flukt fra krig og fattigdom. Vi ser filmer av båter som velter, og bilder av druknede mennesker som er skylt opp på strendene. Unge jenter blir brutalt voldtatt, ugjerningen blir filmet av overgriperne selv og siden spredd på Internett. Vi følger med på de heftige protestene idet de skjer. Vi lever i en tid som krever nærvær og alvor av oss, ikke ironisk distanse og likegyldighet.

Etter 70-tallet var politisk litteratur lenge et skjellsord. Ingen vil tilbake dit. Vi er livredde for å bli beskyldt for å skrive plakatlitteratur, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke så på “Sommer uten brev” som en feministisk tekst. For meg var det en fortelling om tap, men jeg skjønte av leserreaksjonene at mange leste den som en tekst om forholdet mellom kvinner og menn. Enkelte mente jeg hadde tegnet er skrekkbilde av fortidens husmorrolle som en advarsel til dagens unge. Det hadde jeg virkelig ikke i tankene mens jeg skrev, men forfatteren har liten kontroll med hvordan en tekst tolkes av leserne. I dette tilfellet undervurderte jeg helt klart romanens feministiske potensial.

Roberto Saviano, forfatter av boken som TV-serien Gomorra bygger på, skal ha sagt (ifølge Morgenbladet 20. mai 2016): «”Jeg tror ikke kunsten må ha et pedagogisk anliggende. Kunstens oppgave er i stedet antropologisk – den kan beskrive verdener og mekanismer som ellers forblir skjult.” Det vil nok mange forfattere underskrive på. Vi skriver for å undersøke og avdekke, ikke for å lære opp de uvitende. Så når jeg nå våger meg ut i det tvilsomme 70-tallet, er det ikke fordi jeg har behov for å oppdra noen som helst. Men jeg ser gjerne at bøkene mine bidrar til en pågående samtale. 70-tallets kvinnebevegelse representerer en historie som altfor lenge er blitt avfeid som latterlig og uviktig. Det er den definitivt ikke.

Line Baugstø (født 13. januar 1961 i Kristiansand) er en kritikerrost forfatter, som debuterte i 1986 med romanen Reise i gult lys. Hun har senere skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker. 

Les også av Line Baugstø:

Historiens dom

Vi hjelper folk der de er