Forteller, forfatter og lærer Hilde Eskild fra Lillesand. Foto: HelgeStudio.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Gullstol

Jeg synes at vi mennesker skal bære hverandre på gullstol. Både når det er kritisk og nødvendig, og når det er gøy og stas.

Rundt nyttårsskiftet dukket ordet gullstol opp. Vi fikk høre det brukt i totalt feil sammenheng, og mange av oss lot oss provosere. Nå blir det påstått at ministerens ord ble tynt og vrengt og feiltolket og overforbrukt, men hun tok uansett fram et ord jeg ikke har tenkt på siden jeg var liten.

Gullstol! Det var stas, det! Når vi vant, når vi gjorde noe modig, når vi ville gjøre stas på noen, da tok vi frem gullstolen. Gullstolen var et uttrykk for glede. For feiring og stolthet og moro. Jeg ble båret på gullstol en gang for lenge siden. Jeg hadde gjort noe modig, og venner tok hverandre i hendene med faste grep. Jeg satt på armene deres og ble båret et lite stykke. Jeg kunne gå selv, men det var gøy og stas. Jeg hadde armene rundt to nakker, og gullstolen beveget seg under meg. Det var litt flaut også. Jeg lurte på om jeg kanskje var litt for tung. Men det var mest stas.

Nå ser jeg stadig skadde mennesker bli båret unna vold og kaos på samme måte. De som kan, tar faste grep i hendene til hverandre og bærer dem som ikke kan gå selv. Blødende, skrikende mennesker holder rundt nakker og rygger til dem som hjelper. Til dem som bærer. Det kalles ikke gullstol da. Det er ikke gøy eller stas. Det er kritisk og veldig, veldig nødvendig.

Å kunne bære noen, er en gave. Hvis du er i stand til å løfte et annet menneske, enten alene eller sammen med andre, da kan du noe viktig. Du kan redde liv, og du kan gjøre stas på. Det å gjøre stas på noen er også viktig. Jeg vil faktisk påstå at det i ytterste konsekvens kan redde liv.

Å kunne bære noen, er en gave. Da har du krefter som andre trenger. Krefter du kan dele. Krefter du kan bruke til å hjelpe andre. Av og til må du løfte. Av og til må du lose. Av og til må du lokke. For alt dette er måter å bære på som krever en styrke du er villig til å bruke på andre.

Å kunne bære noen, er en gave vi skal unne hverandre. Av og til kan vi bære. Av og til må vi bæres. Det er en gave å oppleve begge deler. Å ha et land det er godt å bo i, er en gave. Da kan vi dele. Når vi er glad for noe, stolt av noe, er det godt å ha noen å dele det med. Det er fint å tenke på nå som det nærmer seg 17. mai og landet vårt våkner av vinterdvalen.

Jeg synes at vi mennesker skal bære hverandre på gullstol. Både når det er kritisk og nødvendig, og når det er gøy og stas. Frem med gullstolen!

Hilde Eskild er forteller, forfatter og lærer, er født i 1965 og bor i Lillesand. Hun har gitt ut flere bøker om muntlig fortelling, barnebøker og dokumentarbok. I 2014 ble hun norgesmester i litteraturformidling.