Oddbjørn Aardalen (72) er en norsk dikter som bor på Skjervedal i Vennesla. Han har gitt ut seks diktsamlinger. Foto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Vi henger i reipet og håper det holder ei stund til

Informasjonsstrømmene omgir oss som tåka i London en uhyggelig høstdag, kvelende og sur.

Vi har tatt steget inn i informasjonsverdenen. Aldri tidligere har informasjonsmengde og -intensitet vært sterkere og ingen ting tyder på at vi har nådd metningspunktet. Snarere tvert imot.

Alt var enklere før. Da hadde man en avis: Fædrelandsvennen. Og en radiokanal: NRK. Man ble daglig oppdatert med store og små begivenheter, både fra lokale og de mer regionale omgivelser. Og fra nasjonalt og internasjonalt hold. Når dagens dont var gjort, enten det gjaldt arbeid eller skolegang, kunne man slappe av med avisen og litt senere på kvelden skrudde man på radioapparatet og fikk med seg nyhetene. Så var man oppdatert inntil samme økt neste dag.

Man tvilte aldri på gehalten i informasjonen. Det som stod i «Fevennen» og det som ble formidlet av radioreporterne var sant. Det var ikke rom for tvil. I tillegg til de nevnte informasjonskanaler var det i “oldtiden” en kanal til: “Munn-til-munn”-informasjon fra nabolaget. Jeg vokste opp på en ensom gård i øvre Vennesla rett etter andre verdenskrig. Det var over én kilometer til nærmeste bebodde hus, men det gikk aldri en dag eller kveld uten besøk fra naboer. Mest uanmeldt. Her ble det oppdatering om alt: Fra barselsenger, forlovelser og helsetilstander til priser på fyrstikkosp, muligheter for blåbær- og tyttebærsesongen og siste modeller av vaskemaskiner og støvsugere. Man skal ikke undervurdere den informasjonsmengde og -kvalitet som ble formidlet på denne måten.

I dag er “munn-til-munn”-informasjon nærmest en saga blott. Det er på det nærmeste slutt på at mennesker besøker hverandre ubudne. Man har ikke tid. For nå skal det informeres. Det skal gis informasjon og det skal mottas. Det skal informeres løpende om alle tenkelige forhold og tildragelser – i alle tenkelige kanaler: I ørten radiokanaler, i en uendelighet av TV-kanaler, i smarttelefoner, i iPader og i-frosker og kvekkende web-formater og kjøttkverner av sosiale medier som spyr ut ferdigtygde nyheter så overfylte 2016-sinn kan fordøye enda mer.

Vi neddynges, vi drukner, vi roper om hjelp, men vi blir ikke hørt. Informasjonsstrømmene omgir oss som tåka i London en uhyggelig høstdag, kvelende og sur. Vi gisper etter luft, men strekker oss likevel etter mer. Vi henger i reipet og håper det holder ei stund til.

Utfordringen blir å sortere informasjonen, heter det. Kan hende det. Utfordringen er i alle fall å sortere hva slags samfunn vi ønsker oss: Et samfunn med enda mer fokus på ørkesløs informasjon eller et med noe mer tid for livskvalitet. Hva nå det måtte være.

Kanskje det kunne dreie seg om en gjenskaping av det nære nabosamfunnet vi hadde for 50 år siden. Da det var tid til den reflekterende samtalen. Da tette menneskelige relasjoner betydde mer enn å bli kjøvd i all verdens heseblesende informasjon.

Jeg kom på jobb her om dagen etter ei ukes fravær. Det gikk to timer for å få sjekket og lest all innkommet e-post. Det meste var fra nabokontorene.

Les også: Det er såmenn ikke greit å bli gammel og passé. 

Les også: Å slite forgjeves. 

Les også: – Ritualene våre var hemmelige 

Les også: Vet ikke sitt eget beste-reform