Oddbjørn Aardalen (71) er en norsk dikter som bor på Skjervedal i Vennesla. Han har gitt ut fem diktsamlinger. Foto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Det er såmenn ikke greit å bli gammel og passé

Til og med noe så grunnleggende og jordnært som vårt norske språk er ikke lenger hva det engang var.

Kanskje det er et slags uttrykk for at en ikke helt greier å henge med i forandringens bølger som skyller mot land, skumhvitere og voldsommere enn noensinne. En er ikke tilpasningsdyktig nok, nei, en er ganske sikkert ikke det.

Ikke nok med at informasjonssamfunnet helt tar pusten fra en: Mikroprosessorene, chipsene, the world wide web, the networked societies. En får surstoffgjeld av mindre, og den som tror vi har sett slutten på utviklingen innen informasjonsteknologien, må tenke om igjen.

Nei, en henger ikke med på noen som helst måte. En har problemer med oppdateringen av siste Windows-versjon, en er helt avhengig av junior på 13 dersom iPad’en slår seg vrang (hvilket den gjør ganske ofte), for ikke å snakke om smarttelefonen med meldinger så kryptiske at en skulle tro de stammet fra en mumiegrav i Egypt. Det er såmenn ikke greit å bli gammel og passé.

Til og med noe så grunnleggende og jordnært som vårt norske språk er ikke lenger hva det engang var. Nå har man en “date” dersom man før i verden hadde en avtale, nå “implementerer” man i stedet for å iverksette, man “surfer” på internett og “mailer” og “facebook’er” og gud vet snart ikke hva man gjør.

Her om dagen satt jeg i en “meeting” i jobbsammenheng. Forsamlingen bestod av to moderne ungdommer med håret til værs så de kunne ta inn TV2, samt meg selv og min overordnede som er på min alder. De to ungdommene ledet an i fagsamtalen, og med ett slo det meg at nåtidens moderne språk neppe ville blitt forstått for bare 20 år siden: Lange innviklede setninger og bakgrunnsforklaringer, fremmedord og jappevendinger i annenhver setning. Tidens språk ikledd moderne ord og vendinger, adjektivbruk og setningsoppbygging som ville ha kvalifisert til Ng i min barndoms skole.

Man “fronter” og “drifter”, man “kompetanseoppbygger”, man “regenererer”, man “implementerer”, for ikke å snakke om at man “pretenderer”, “kvalitetssikrer” og “legger føringer” i hytt og vær. Man “kommersialiserer” og “evaluerer”, man “individualiserer” eller “generaliserer”, alt etter som, man “dokumenterer” og “gestikulerer”, og dersom dette ikke er nok, “artikulerer” man samtidig som man “poengterer” ved å slå ut med armene for at det ikke skal herske noen som helst tvil.

Fagmøtet dreide seg om å skape verdier ut av bl.a. jakt- og fiskeressurser på bygdene. Mot slutten av samtalen sier den ene av de to unge jappene: Man må først og fremst bedre infrastrukturen på laks.

Det er med vemod jeg tenker tilbake til min barndoms grønne dal. En tømmermåler av det solide, jordnære slaget beskrev en gang en omstendelig nabo, hvis tale så visst ikke bare var ja, ja og nei, nei: Albin er sikkert en klok mann, hvis en bare forstod ham.