Tekstilkunstner Ingrid Juell Moe, bosatt i Ny-Hellesund i Søgne, har skrevet dette innlegget til Lokalkulturen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

En hyllest til folkebibliotekene

Folkebibliotek er fremdeles et av de vakreste ord jeg kan på norsk.

Hvordan kan det ha vært for de store menn å gå inn i kunnskapens templer i hine dager? Kanskje følte de noe av den ærefrykten en liten jente følte da hun fikk lov å gå alene på folkebiblioteket i Kristiansand.

Jenta gikk opp de lange og høye trappetrinn ute, dernest inn en umåtelig tung dør, en dobbeltdør med messinghåndtak, slipt og mykgjort av utallige hender ute i samme ærend. Kanskje også omsorgsfullt pusset av en vaktmester. Deretter nye brede trappetrinn og så lakk, det luktet lakk og støv. Men så; svisj, svosj, en svingdør med grønn filt under, nesten ingen lyd, og jeg var kommet umerkelig inn i barneavdelingen på Kristiansand Folkebibliotek.

Vel, umerkelig er vel ikke riktig, men stille i alle fall. For bak disken og noen høye skranker satt bibliotekaren. Hun var noen ganger en eldre, myndig dame med støvfrakk av silke, eller en ung og hjelpsom blid dame med mildt i vesen. Men uansett, der var regler i blikket. Første regel var stillhet og den var lett å etterleve. Bibliotekaren var ikke lærer, nei, dette var noe annet. Her var en særegen frihet hvis man bare var stille, en frihet som ikke fantes i klasserommet. Her var uante muligheter mellom hyllene med bøker. Kanskje noen bøker skulle leveres først, og da var det opp med bøkene og ordne opp sitt mellomværende som aldri, jeg sier aldri, var for sent levert. Brune lapper i dype lommer på bokens bakre omslag ble puttet i, og hyllene var mine i timevis. På samme vis var det når bøker skulle lånes med hjem. Det var å levere bunken med bøker til bibliotekaren. Hun tok frem et blankt instrument som ga fra seg en uhørt høy lyd i det stille rommet når den stemplet datoer.

Her er jeg ni år gammel, og har allerede forelsket meg i bøkenes verden. Foto: Privat.
Her er jeg ni år gammel, og har allerede forelsket meg i bøkenes verden. Foto: Privat.

Tålmodige onkel Lorentz

Jeg var veldig glad i bibbabøkene av flere grunner. Min onkel Lorentz, som bodde i samme hus som oss, var bokbinder. Han hadde dette yrket til tross for et ikke ubetydelig handikap. Han var den mest tålmodige mann jeg visste om. Jeg var ofte i bokbinderiet hans i 1. etasje og så bibliotekbøkene bli bundet inn i grønn eller rød sjirting og med brunt innvendig papir med fint jugendmønster på. Jeg vet hvordan nyinnbundne bøker lukter av hans lim rørt sammen i en gryte som alltid småkokte på plata. Jeg har sett hvordan bøker håndsyes, men jeg fikk aldri lov til å prøve den gedigne dolken av en kniv som strøk ut limflater og rettet ut eselører på bøker som var fillelest.

Han var den eneste som st. Joseph-nonnene betrodde sine bibler og salmebøker til når de var i oppløsning etter å ha blitt lest og brukt slik at de bokstavelig talt var gått opp i liminga. De kom med tynne, tynne ark i et kaos, og han sorterte og rettet ut hvert eneste ett, strøk det kjærlig på plass og bandt inn deres hellige bøker så de kunne leses i nye tiår.

Til hver jul på 50- og 60-tallet fikk jeg og min søster en årgang med Hjemmet innbundet til en diger bok, og en årgang av Donald Duck. Vi har dem alle ennå. Noen ganger fulgte jeg onkel Lorentz opp Markensgate med håndkjerra full av nyinnbundne bøker til biblioteket. Da var vi stolte. På bibba var nemlig de fleste bøkene bundet inn for at de skulle få lenger levetid. Noen bøker hadde likevel sitt originalbilde utenpå, og de var attraktive.

Smittefare?

Ja, bøkene var gjennomleste og nederst på arket var det brunt av fingerfett avsatt av utålmodige lesere som bladde seg gjennom historiene. Fordi de var lest av mange, og antagelig fordi vi var nær i tid til epidemier som polio og barnesykdommer uten vaksiner, het det seg at man kunne få smitte hvis man leste bøker fra biblioteket. Jeg trodde jo ikke noe på det, men i sene kvelder under dyna, når jeg måtte gjemme meg selv, lyset og boka for at ingen foreldre skulle se at jeg leste, følte jeg at smitten kunne være der i varmen likevel. Så det var med en viss risiko jeg kastet meg ut i litteraturens verden.

Effektiv scanningsteknikk

Nå var hyllene mine! Og jeg hadde god tid, for dette var det stedet jeg fikk lov å gå alene til som byjente. Bare jeg sa fra hjemme hvor jeg skulle, så er biblioteket en lovlig oppholdsplass i timer.

Her var bøker med kyssing og greier, her var lukt av frihet hvor voksenlivet er beskrevet så en liten jente skjønte at det blinket et sted for henne. Her var guttebøker. Her var krim. Nå ja, krim og krim. Ikke Bobsey-barna, som hyllene mine hjemme var fylt av. Å, nei, bøkene om Nan, Bert, Freddy og Flossy med fine tegninger utenpå og store bokstaver inni, de var ikke på biblioteket. Flau og rød i kinnene ble jeg når den myndige bak skranken sa at den salgs litteratur hadde man ikke på et biblioteket, nei! Slik lærer man en form for dannelse, men sannelig ble mine leseferdigheter trimmet av Bobsey-barna på sjøen, på landet, på husbåten, på telttur på skattejakt, på Blåbærøya, og ære være dem for det.

Men her var andre bøker. Jeg hadde lært meg en skanningsteknikk som er like effektiv som en moderne skanner. Jeg satt på de lave brunlakkerte krakkene med hauger av bøker, bladde meg raskt gjennom, og fant jeg ordet Gud tre ganger eller Jesus mer enn en gang, var boka tilbake i hylla. Ikke noe for meg med oppbyggelig, kjedelige, misjonerende bøker. Jeg ville vite om livet, jeg ville ha kunnskap om alt som rører seg i verden, om eventyr, om alt som lokker og alt som kan fortelle meg noe om hvem og hvor jeg var i verden og hvordan andre lever.

Barneavdelingen i Kristiansand folkebibliotek på 50-tallet. Foto utlånt fra Kristiansand folkebibliotek.
Barneavdelingen i Kristiansand folkebibliotek på 50-tallet. Foto utlånt fra Kristiansand folkebibliotek.

Spennende guttebøker

Jeg mener å huske at det var noen hyller med bøker for de minste, og jeg trodde guttebøkene sto i hyller for seg selv. Men etter å ha møtt den milde, den gang unge, bibliotekaren på det nye biblioteket forleden, forstår jeg at jeg husker feil.

Guttebøkene opplevde jeg som ekstra spennende. Der var det kunnskap jeg virkelig trengte. Jeg gikk på folkeskolen i jenteklasse. Gutter var noen rare dyr på en annen planet. Jeg hadde bare en lillesøster, ingen bror. Min eneste sjanse var bibliotekets guttebøker, Gyldendals gode guttebøker, å, jøje meg, her var det liv. Det var den siste mohikaner, skatten på sjørøverøya, Gullivers reise, Tom Sawyer, en verdensomseiling under havet, her var helter, oppfinnere, cowboyer, detektiver, vitenskapsmenn, Mark Twain, Charles Dickens, Juels Verne, Finn Havrevold, her var det store skapende livet, her var eventyret.

For på 50- og 60-tallet da jeg var på biblioteket, da trodde jeg det var slik at jenter ikke hadde lov å låne guttebøker. Derfor leste jeg alt jeg klarte, dag etter dag, år etter år på krakken bak hyllene. Jeg lånte bøker med meg hjem, finleste og prøvde ut hobbyboken for jenter, leste om Ole Aleksander, og om Milly Molly Mandy, den vesle jenta i England som bodde i det vesle huset med halmtaket i en landsby det var tegnet et fint kart over i boka. Milly Molly Mandy bodde sammen med hele familien, bestemor, bestefar, onkel og tante, far og mor og gjorde i grunnen bare hverdagslige ting, men det var spennende å følge henne på kartet fra hagen, til venner, til bekken, til det store treet og hjem.

Heltinnen Heidi

Jeg leste om Tamar og Trine, Betsy og guttene, Inger Johannebøkene av Dikken Zwilgmeyer, Sidsel Sidserk og andre kjerringemner av Aanerud. Men størst av dem alle: Heidi, utgitt på Aschehougs utvalgte for piker. Johanna Spyris Heidi ble min heltinne i mange år, og når jeg kjenner etter, så er hun det enda. Modige, gode, ensomme, sunne, glade Heidi og Peter og farfar og stakkars Klara. Jeg gråt med henne, var glad med henne, var trist med henne og kunne se Alpefjell og landsbyer, høre lyden av geiter like tydelig som om det var virkelig. Slik utvidet litteraturen min verden og gjør det fortsatt.

Enn om min mor eller damen bak skranken visste om all kjærlighet jeg leste om etter hvert. Å, de visste det nok. De hadde gjort akkurat det samme selv. Jeg leste alle bøkene til Annik Saxegaard og for ikke å glemme Evy Bøgenes. Jeg leste om kvinner, ja for de var kvinner, det forstod jeg selv om jeg var liten jente, og jeg forstod at jeg var på vei mot et underlig kvinneliv. Jeg leste om hvordan man kan klare seg med 125 kroner måneden når man bor på sin første hybel, Jeg leste om menn som hadde dress og frakk og fine jobber, om utroskap, om barn det var en skam å få, om sverming og flørting, forlovelse og om store bryllup til slutt med den eneste rette.

Men jeg fant også frem til Anne Frank, og hennes dagbok som førte meg inn i det store alvoret. En annen helt var selveste Nancy Drew, frøken detektiv, men heller ikke hun var verdig hylleplass i biblioteket. Vi byttet bursdagspreanger og ordnet et privat venninnebibliotek. Takk og pris for at Nancy Drew fantes og viste at man kunne være handlende og aktiv i sitt eget liv og ikke bare sitte og vente. Hun var en viktig heltinne for meg og mange jenter på denne tiden.

Voksenavdelingen

Etter hvert leste jeg meg videre langs hyllene og oppdaget at en hylle i nærheten av døra inn til voksenavdelingen var satt sammen med bøker som skulle gi litterær overgang fra barn til voksen. Der sto bøker av Forfattere med stor F. Ikke sånne barnebokforfattere som på den tiden, og kanskje fremdeles, ikke får samme oppmerksomhet og respekt som dem som skriver for voksne.
I disse hyllene fant jeg frem til både Kristin Lavransdatter og An Magritt og kan hende var det i den hyllen jeg fant Jonas av Jens Bjørneboe og opplevde at litteraturen fikk en så betydningsfull plass i livet mitt at boken ble en direkte impuls til senere livsvalg.

Så det var tid for å passere neste svingdør. På voksenavdelingen var hyllene så høye at man måtte ha liten stige for å se på de øverste, og man måtte ha svart belte i bibliotek for å forstå hvor bøkene kunne finnes, for her var alfabetiseringen ikke bare på forfattere, men på temaer og mye annet vanskelig. I en hel rad av små skuffer av metall lå arkivkort som skulle gjøre det mulig å finne frem. Da jeg langt senere i livet måtte forstå lagring av dokumenter og mapper på datamaskinen, dukket bildet av små skuffer fra biblioteket opp, og hjalp meg å forstå datamaskinens systematiseringsorden.

På avis- og tidsskriftsalen i 1. etasje satt jeg ofte og lot som jeg leste sammen med venninner, mens det vi gjorde var å se på de andre, kjente på spenningen det var å være stille i et rom sammen med ukjente, og noen ganger brøt vi ut i knis og latter og løp i firsprang ned alle trappene og ut for å hyle av latter.

Lesesalen på folkebiblioteket i Kristiansand. Foto:
Lesesalen i Kristiansand folkebibliotek på 50-tallet. Foto utlånt fra Kristiansand folkebibliotek.

Sjekkested

I andre etasjes høytidelige lesesal fantes neste trinn av min dannelse på folkebiblioteket i Kristiansand. Her satt bibliotekaren på et slags alter, med blikket feiende over de bøyde hoder. Man kunne sitte i manilla-stoler og lese, eller sitte ved lange bord som sto i rekker bakover Her satt man side om side sammen med de studerende. Gymnasiaster gjorde lekser, og skrev stiler og særoppgaver. Kristiansands aller første ordentlige studenter var også der for å lese fransk eller forberedende.

Jeg lot fremdeles stort sett som om jeg gjorde lekser. Jeg syntes livet var så lystelig i dette rommet at konsentrasjonen lot vente på seg. Vi visket og tisket, flørtet og sendte lapper, å, for en stemning. Man kunne formelig kjenne elektrisiteten i lufta.

Det er vel ikke for ingenting at denne lesesalen er et godt minne for mange som fant hverandre og ble kjærester for kortere eller lengre tid. Lesesalen ble kalt Kristiansands beste sjekkested, og jeg vil tilføye at det var et sjekkested hvor kjønnene var likestilte. Dette var ingen bar med pågående menn, nei dette var blikkenes sted, de gnistrende blikk, de blyge blikk, de alvorlige, letende, sjenerte, ømme og de humoristiske blikk.

Bibba-romanse ble giftemål

Her satt også en vakker ung mann som virkelig gjorde sitt beste for å lese lekser, men han sendte også et stadig øyekast mot henne som lot som om hun leste og blikk ble besvart. Han bodde på hybel i byen da han gikk på gymnaset, for det var for langt å reise frem og tilbake til Ny-Hellesund hver dag på den tiden.

Om vår historie hadde vært en bok skrevet av Evy Bøgenes, ville det blitt beskrevet som en lykkelig slutt da de to fra bibliotekets lesesal mange år senere giftet seg. Hadde den vært skrevet av Linn Ullmann, ville en helt annen og mangfoldig historie ha åpenbart seg.For der var flere på bibliotekets lesesal som kom til å spille en rolle i mitt liv.

Men livet er ikke slutt, historien er ikke ferdigskrevet og ingen forfatter skriver mitt liv. Jeg leser andres liv, akkurat nå «De urolige» av Linn Ullmann. Da jeg utga min egen bok: “Bakteppe. To brødre og krigen” og den ble innkjøpt av bibliotek i Søgne og Kristiansand, var det nesten størst av alt. Tenk å ha laget en bok som er i et bibliotek og kan lånes og leses i lang tid. Mine bokhyller er for fulle av bøker, så resten av mitt lesende liv blir å gå på biblioteket.

Når jeg arbeider med mine tepper, låner jeg lydbøker. De er drivstoffet som gjør at jeg sitter stille time for time og lar hendene arbeide mens historiene folder seg ut. Noen ganger er rommet så befolket av Lavransdatter og hennes liv eller andres liv, at det ikke er plass for Peder Johan når han kommer innom.

I dag skal jeg på biblioteket i Søgne og snakke norsk med flyktninger for at de skal få trene vanlig samtale og treffe folk i bygda. Nå er bibba, eller bibliotekene vokst seg inn i vår tid, en ny giv som merkes i bygd og by fra nord til sør. I Vennesla har de et bibliotek som står på listen over verdens fineste, i Søgne har endelig biblioteket kommet seg opp fra en kummerlig kjellertilværelse og blitt et godt møtested og i Kristiansand er det rett og slett der det skjer! Ifølge biblioteksjefen økte antall besøkende på arrangementer for voksne på Kristiansand folkebibliotek med 146% i 2015 sammenlignet med 2014.

Les også: Jeg synger med, høyt og falskt, og takknemlig for å være til

Ingrid Juell Moe (66) er en norsk tekstilkunstner, bosatt i Ny-Hellesund i Søgne. Hun har hatt separatutstillinger i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland, og har levert utsmykninger til flere offentlige og private bygg. Hun har hatt flere verv i kunstnerorganisasjoner, og ble tildelt Norske Kunsthåndtverkerers ærespris i 2001, og har mottatt flere av Statens kunstnerstipend, Vest-Agder fylkeskommunes arbeidsstipend m.m. Hun ble tildelt Søgne kommunes kulturpris for 2013, og i 2014 fikk hun en nyopprettet litterær pris, Sturlaprisen, for boka “Bakteppe. To brødre og krigen”.