Oddbjørn Aardalen (73 er en norsk dikter som bor på Skjervedal i Vennesla. Han har gitt ut fem diktsamlinger. Foto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Å slite forgjeves

Du verden så mye forgjeves arbeid som er gjort. Eller er det det?

Jeg sitter og blar gjennom det svenske skogstidsskriftet «Skogen» og blir fanget av en overskrift: “Sven Petter slet förgäves”. Det er en sterk beretning om en nybrottsmann fra nordre Småland som midt på 1800-tallet dyrker opp fire dekar ny jord og legger 300 meter med steingard omkring. Mengden av stein er anslått til 5-600 kubikkmeter. I dag kan man bare ane trellene i hendene og de gjennomvåte skjortene som Sven Petter Pärsson erfarte.

Nybrottsmannen var gift med sin Cathrina, og paret fikk etter hvert 14 barn. Bare fire av disse skulle få vokse opp. Det var ingen dans på roser i vår fortids Småland. Sven Petter Pärsson gjorde som mange andre i samtiden: Brøt opp nytt jordbruksland. For dette fikk han Kalmar Läns oppmerksomhetsbevis i 1860: Et sølvbeger. Det var prestisjetungt å få en slik utmerkelse den gangen, og hedersmannen fikk på dette vis fortjent lønn for strev.

Men akk, det skulle vise seg at nybrottsmannens arbeid var forgjeves. Skogen har forlengst tatt igjen sitt tapte areal, og i våre dager er stedet blitt et fortidsminne over dyrkingsslit i Småland og et monument over smålandsk trassighet.

Jeg blar i tekst og bilder og faller i tanker. Tanker som vandrer fra Småland over kjølen og hit til våre trakter, til mine nærområder. Og jeg tenker: Du verden så mye forgjeves arbeid som er gjort.
Eller er det det?

I 1926 kom mine besteforeldre til Skjervedal, en heiegård på grensa mellom Vennesla og Birkenes kommuner. Noe av det første de gikk i gang med var å utvide jordbruksarealet. Ei myr på 25 dekar ble dyrket, og dette økte jordbruksarealet til om lag det doble. På dette viset var det mulig å ha fem-seks melkekyr, noen griser, litt høner og en hest. Alt til livets opphold, for å kunne ha en livseksistens på en mager heiegård i indre Agder i ei fattig mellomkrigstid.

På denne gården og på disse arealene slet mine besteforeldre, mine foreldre og også vi barna i ei tid som i dag fortoner seg fjern, men som likevel er relativt nær. Jordene ble pløyd, tilsådd om våren, høyet ble høstet og kjørt i hus med hest om sommeren, og fòret var det som skulle til for å fø besetningen gjennom den lange vinteren. Her hesjet vi i sol og regn, her ble høyet vendt på bakken med hest og redskap når været var tørt og vinden sval, her ble høylassene tråkket av oss barna og kjørt til låve og løe med Prins og Silkesvarten og med pappa ved tømmene.

Her kom kvinnfolka inn i ettermiddagssola med kaffe, saft og vann og stekte munker. Her fortonte livet seg rikt og godt men samtidig realistisk og arbeidskrevende. Den lille familien var helt avhengig av og prisgitt Vår Herres raushet eller mangel på sådan med hensyn til markens grøde det enkelte år.

Vi led aldri noen nød selv om det alltid var relativt smått med penger. Det var naturalhusholdningens tid der gårdens produkter sørget for størsteparten av maten året rundt. Det var bondesamfunnets tid, ei tid da selv et småskala jordbruk i indre Agder var liv laga og menneskene var mennesker for hverandre i hverdag og fest.

Slet vi forgjeves? Mye kan tyde på det. Melkeproduksjonen som alltid hadde vært bærebjelken gikk ut med mine foreldre, den tok slutt rundt 1980. Uthuset, ca. 200 år, vindskeivt og nedslitt, ble tatt ved en kommunal brannøvelse i 1990. I dag tar ospeskogen igjen mye av det dyrkingsarealet som ble opparbeidet i 1926. Noen villsauer beiter på jordlappene, høy blir avlet og buntet i rundballer ved hjelp av innleide maskiner og menn med rasjonalitet i blikket. Tømmeravvirkningen blir satt bort til Skogeierforeningen. Maskiner på flere titalls tonn buldrer gjennom bestandene og etterlater spor som blir til elver i høstflommen. Gården er blitt en stor boplass og eierne har full jobb utenom gården.

Slet vi forgjeves? Og slet de forgjeves, de mange sliterne i ei fjern fortid som i sitt ansikts sved brøt opp ny jord og la kvadratmeter for kvadratmeter nytt land til gårdene sine? Det er ikke lett å svare. I gamle Vennesla, kommunen jeg vokste opp i, og som til 1964 var egen kommune, er det i dag igjen ett eneste melkebruk. I 1970 var det 18. Trolig vil det være null når generasjonsskiftene slår inn om noen få år. Samme utvikling ser vi andre steder i indre Agder. Hva skal da jordene brukes til? Golfbaner?

Slet vi forgjeves? I dag er det 11 superkolonialforretninger i Vennesla. Det blir neppe avgjørende for matforsyningen om noen heiejordlapper gror til med osp. Heller ikke om vi ser Norge under ett. Og løfter vi blikket og tenker globalt, er det helt andre kosmopolitiske jordbruksutfordringer enn at noen jordlapper hist og her på Agder gror til med krattskog. I en underlig og uforutsigbar verden, styrt av lettbente markedskrefter og New Public Management er det vel heller slik at har man penger, så kjøper man mat. Uavhengig av gjengroingsgraden for indre Agders jordbruk. Og penger har vi nok av i oljenasjonen Norge.

Så slet vi vel forgjeves da. På Skjervedal og i indre Agder. På samme vis som salige Sven Petter Pärsson i fortids Småland. Selv om jeg ikke er villig til å si det høyt. Og selv om det også byr meg i mot å si det lavt.

I dag går menneskelig slit i vår del av verden stort sett ut på pengeflytting, rask sådan og over større eller kortere avstander. Pengeflytting og det som står i forbindelse med dette, som det står i Aksjeloven. Hva hensikten er med denne møde og om denne moderne form for strev vil vise seg å være forgjeves eller ikke, har jeg også mine tanker om. Men disse er det nok greiest at jeg holder for meg selv.

Les også: – Ritualene våre var hemmelige 

Les også: Vet ikke sitt eget beste-reform