Annemor Sundbø, bosatt i Kristiansand, har utgitt seks bøker, den siste Spelsau og Samspill i 2015.  Alle fotos på siden: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

En fillehaug, mitt lodd i livet

Hvis ikke du er grei, så selger jeg deg til fillemannen!

Dette var mammas trussel når jeg var litt for ustyrlig da jeg var liten. Om jeg ikke helt tror på at det var hennes spådom som gikk i oppfyllelse da jeg bokstavelig talt fikk tonnevis av filler i fanget, må jeg innrømme at jeg ofte har lurt på om fillehaugen jeg overtok sammen med en fabrikk som resirkulerte ull, var straff eller belønning. Det heter at overmot hevner seg. Men en ting som jeg i hvert fall er helt sikker på, er at denne enorme mengden av trådrester er blitt spunnet inn i min lodne livstråd og at jeg er kommet inn i et tekstilfaglig nettverk som mitt lykkelodd og gevinst i livet.

annemor 4
Foto: Fædrelandsvennen

Fins skjebne eller lagnad? Forklaringsmodeller er mange på forutbestemmelse. I ulike kulturer fins mange fellestrekk om styrelse, utøvet av makter og guder bak naturkreftene. I skapelsesmyter personifiseres maktene som urmødre og jomfrudøtre som spinner skjebnetråder som bestemmer menneskers liv på jorda. Alt starter med et tidløst mørke, et kosmisk kaos.

Men når nattas mor bryter ut av kaos, trer ordenskrefter inn og verden veves i tråder spunnet av tre jomfrudøtre. Sammen lager de livstrådene, spinner lagnaden til hvert enkelt menneske som skal fødes inn i tilværelsen. Verden er et trådsystem som danner en stor vevnad. Den ene legger laget til tråden, som vil si å ordne spinnematerialet på rokken (staven hvor de forberedte fibrene legges klar til spinneformålet). Den andre spinner og måler ut lengden, som den tredje klipper av ved livsløpet slutt. Et liv ble oppfattet som tilmålt, urokkelig og forutbestemt, mens evigheten var uforutsigbar og uendelig, men ved å vinne gudenes gunst, kunne det være mulig å oppnå en paradisisk tilstand.

Oldemors hjulrokk

Mine aller første spinneminner har jeg fra 1960-årene, da jeg hentet ned oldemors rokk fra loftet. Den var blitt satt bort etter hun døde i 1947. Mamma lærte meg hvordan jeg skulle karde ull, først i kardelag, og så i fine tuller. Deretter viste hun meg hvor tråden skulle gå inn på rokkesnella. Dette hadde hun lært av sin bestemor som spant to fulle rokkesneller hver morgen, helt til hun var 87 år gammel. Jeg øvet meg på å spinne like tynt og jevnt som tråden som sto igjen etter henne på rokkesnella. Pappa var slakter og slakteriet hadde mottak av ull, et eldorado av kvaliteter og et mangfold av naturens ullfarger.

Jeg er barn av mi tid, født bare fire år etter 2. verdenskrig, midt i Kristiansand. Det var interessen for ull og garn som fikk meg til å starte på ei tekstilfaglig utdanning etter russetida i 1968. Først valgte jeg søm og vev på husflidskolen, så industriell tekstildesign på Bergen Kunsthåndverkskole og videre faglærerutdanning i vev og tegning ved Statens lærerskole i forming i Oslo. Dette var i ei glanstid for moderne norsk husflid, tekstilkunst og kunsthåndverk. Innimellom underviste jeg et år i vev og spinning på Færøyene.

Her er jeg på Ose for noen år siden. Foto: Fædrelandsvennen.
Her er jeg på Ose for noen år siden. Foto: Fædrelandsvennen.

Da jeg ble elev på husflidsskolen, kom den store åpenbaringen. Her skulle jeg innvies i kunstvev, lære de ulike tradisjonelle norske garnkvalitetene og få øynene opp for den norske oldtidssauen, spelsauen, som var husflidsskolens helligdom. Det er den eldste norske sauetypen, en ursau som et være eller ikke være i skjebnesvangre situasjoner i kampen for å overleve.

Spinnelærerinna lærte oss å utnytte alle de ulike fiberkvalitetene i ullfellen, og etterpå karde på rett vis i forhold til den garntypen som var planlagt. Det var viktig å spinne med riktig teknikk og håndstilling til alle formål, enten om en skulle strikke plagg fra ytterst og innerst på kroppen, eller veve vadmel, billedvev, åklær eller ryer. Vi fikk kunnskap om at spinne og vevkunsten var, og alltid har vært, i besittelse av stor makt som kunne påvirket gunst, status og ære, og vi lærte å spinne med rokkehjulet mot sola og tvinne trådene sammen i solas retning for å oppnå størst perleglans i garnet.

Ei skjebnegudinne og en ny dimensjon

Våren etter husflidsskolen fikk jeg anledning til å ta en tur til Paris og kom tilfeldig inn i ei lita sidegate i Latinerkvarteret, Rue de Seine. En vevstol i et utstillingsvindu lokket meg inn i et galleri som viste seg også å være et akademi for ulike kunstarter. Stedet var etablert av poeten Raymond Duncan (1874 -1966). Raymond var bror til Isadora Duncan, ei legendarisk danserinne som så tragisk endte livet ved at det flagrende sjalet hun bar rundt halsen, viklet seg inn i bakhjulet på en Bugatti. (Livet hennes er filmet med Vanessa Redgrave som Isadora.)

Raymond framtonet som en gresk gud. Han hadde i sin tid skapt antrekkene som Isadora danset i. Inntil da hadde jeg bare tenkt på at klær skulle ha ei vakker overflate, god passform og slitestyrke som også skulle isolere mot vær og vind. Men Raymond Duncans måte å spinne på fikk stoff til å drapere, noe som understreket skjønnheten i bevegelsene. Dette var spennende og totalt nytt for meg!

Inne i galleriet kom ei eldre dame i flagrende gevanter, spinnende på en håndtein som ei gresk skjebnegudinne. Det viste seg å være madam Aia Bertrand, enke etter Raymond. Dette var første gang jeg så noen spinne på håndtein, et enkelt lite hjul med en pinne i midten. Jeg trodde på den tida at en måtte tilbake til steinalderen for å finne noen som kunne lage tråd med denne spinnemetoden, eller at hemmeligheten lå skjult i vikingenes kvinnegraver.

Opprømt ba jeg Aia vise hvordan jeg skulle spinne på håndteinen. Hun svarte bestemt; nei! – for dersom hun skulle lære meg å spinne på sin måte, ville hun komme til å prege mitt garn og min kunst i framtida. Hun ga meg håndteinen sin på den betingelsen at jeg selv måtte finne ut min egen måte å spinne på, slik at garnet kunne få mitt personlige uttrykk. Hun presiserte at tråden er kunstnerisk medium, et uttrykksmiddel like individuelt som penselstrøket, håndskriften og signaturen. Dette åpnet opp en ny dimensjon og forståelse for at hver og en måtte spinne på sin måte om en skal skape egne kunststykker.

annemor 3
Foto: Fædrelandsvennen

Fra hellig garn til tonnevis av strikkeavfall

Etter noen få år som vev og spinnelærer ble skjebnetråden min brått snudd opp ned. Jeg søkte om et halvt års praksis på en liten sjoddifabrikk, Torridal Tweed og Ulldynefabrikk på Øvre Strai, en ullvarevirksomhet som resirkulerte ull. Eieren, tekstilingeniør Bernhard Konrad Bergersen satte bare en betingelse for å ta meg i lære. Jeg måtte kjøpe fabrikken først! Dette medførte nye utfordringer, slit og strev i rundt 25 år med nesten hundre år gamle maskiner. Kunder kom daglig til fabrikken med utbrukte ullvarer som en del av betalingen til ullvattdyner, madrasser og soveposer, eller ulltepper, pledd og tweed.

Fra 1983 kom jeg til å stå med andres skaperverk i hendene i form av tonnevis strikkeavfall som skulle resirkuleres til gjenbruksull. Fra å spinne min egen tråd til kunstneriske arbeider, sto jeg nå og matet andres ullvarer inn i en oppkrassingsmaskin. Alle spor etter den nytten som plaggene hadde tjent, forsvant og kom ut som ei gråmelert fibermasse. Mønster og strikketeknikker ble utvisket. Nesten hver dag sto jeg overfor skjebnevalg om hvilke strikkefiller jeg skulle omdanne til fiber og hvilke plagg som ville ha betydning for framtidig strikkehistorie og som måtte spares.

Dypdykk i en fillehaug med sjelevandringsspor

Ut av rundt 16 tonn råvare som lå på lageret da jeg overtok fabrikken, har jeg valgt ut ei samling kulturskatter på nesten ett tonn. Dette har blitt en unik kilde som jeg har kunnet øse strikkekunnskap av og dele med andre. Ullvarene kom fra vanlige folks hverdag og er blitt grunnlag for atskillige utstillinger og foredrag, artikler, kurs og bøker. Bøkene er også utgitt på engelsk, noe som har vært et springbrett for å forelese og holde kurs internasjonalt.

Jeg hadde møtt min egen spinnende gudinne i ei tilfeldig sidegate i Paris som ga meg innsikt i en annen dimensjon i ullarbeidet. Hun lærte meg at tråden skulle avspeile spinnerens sjel og persolige uttrykk. I boka Haandarbeide som skolefag, utgitt i 1880, hevder håndarbeidspedagog Marie Rosing at ved Haandarbeidet er Haanden kun Aandens Tjenerinde. Visdommen deres har latt tankene mine kretse rundt hva spinnekunstens egentlige innhold er.

Å forsvinne som en ånd i en i fillehaug ble et svært nærliggende uttrykk. Det trigget jaktinstinktet mitt. Jeg satte meg som mål å mane ut denne ånden.
Det ble ei jakt blant filler og inn i ullhårenes, trådens, sauens og urmødrenes myteomspunnede fortid. En rekke metaforer i mytologi, folketro og religion er hentet fra sau, ull og tråd og kommer fram i ulike kulturers forestilling om opphav og skjebnespinnere, med ei tro på at hver minste bestanddel, til og med mengder av støv som jeg var omgitt av, skulle inneholde litt av den ånd det er opprunnet av. Jeg fikk en anelse om at noe sjelelig fulgte trådene som hendene formet, – en åndelig kraft. Forestillingene mine ble forsterket etter hvert som jeg oppdaget hva slags forståelse eldre kulturer enn vår egen har hatt av livet, døden og paradiset.

Foto: Anita Andreassen.
Foto: Anita Andreassen.

Kunstneriske arbeider peker ofte ut over det materielle. Skjønnhet og erotikk har vært flettet sammen med teknikk og magi, med rokken som tryllestav. Om nød lærte naken kvinne å spinne, som et ordtak sier, så har også forfengelighet hjulpet til med å utvikle de mest utsøkte kvalitetene. Spinnersker har utfordret spinnematerialets yttergrenser med tråden som nådeverktøy for å oppnå lykke og om mulig guddommelig gunst i etterlivet. Livet er en avmålt lengde, evigheten er uendelig hvor en kan bli befridd for jordelivets lidelser.

I virkelighetens verden er det hverdagsskjebner som avspeiler seg i fillerestene mine, fra kampen mot slitasjen til morsomme kreative innfall som har krydret slitet. Jeg har møtt ånden i min fillehaug. Ånden representerer all den sjel, ferdighet, erfaring, kjærlighet og ikke minst skaperglede som er nedlagt i tilvirkningen av alle disse tonnene med plagg, – hvor hvert av dem har startet med å forarbeide tråden med ull fra sauen. Min rolle har ikke bare vært å gjenbruke ullrester fra plaggene, men gi dem et etterliv ved å videreformidle historien fillene forteller.

For engelsk versjon, ser her.

Annemor Sundbø (f. 1949), bosatt i Kristiansand, er statsstipendiat, har fått Kongens fortjenstmedalje, Norges Husflidlags fortjenestemedalje 2004 for bevaring og videreføring av kulturverdier i inn og utland, Aust Agder fylkes kulturpris 1999, Bygland kommunes kulturpris 2004, Sørlandets litteraturpris 2006 og Vest-Agder fylkeskulturpris 2015. Drev Torridal Tweed og Ulldynefabrikk fra 1983 til 2006 da ble maskinene til flyttet til tekstilmuseet på Sjølingstad Uldvarefabrik. Startet Ose Ullvare i Setesdal 1993.

Bokutgivelser: Kvardagsstrikk 1994, Lusekofta fra Setesdal 1998, Usynlege trådar i strikkekunsten 2005, Norske votter og vanter 2010, Strikking i billedkunsten 2010, Spelsau og Samspill 2015.