Kristiansanderen Kjetil Grande fra en av hans mange konserter i Ravnedalen. Foto: Petter Sandell.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Etter det har musikkbransjen aldri sjokkert meg

Da jeg var 14 år solgte jeg hoppskiene og racersykkelen, og meldte meg ut av Oddersjaa og Kristiansand Cykleklubb.

Man kan ikke være sportsmann og gitarist samtidig tenkte jeg, og var fast bestemt på at jeg skulle være gitarist på fulltid innen jeg var 20 år. Målet var satt, og så gjaldt det bare å skaffe seg en gitar og begynne å spille.

Jeg var litt redd for at jeg allerede var for gammel til å begynne. De fleste gitarheltene jeg leste om ble fremstilt som Amadeuser som kunne spille uten hender før de var fem år gamle. Jeg hadde også min tvil når det gjaldt talentet. Jeg var tidligere diagnostisert som totalt umusikalsk av en pianolærer, og mitt forsøk på å lære å blåse baryton i korps var urovekkende.

At jeg også hadde vært klassens dårligste på Tom Dooley i gitartimene på Haumyrheia ungdomskole, var jeg bare nødt til å prøve å fortrenge.

Dette var jo før Youtubes tid og gitartimer var uaktuelt for meg. Det var ikke slik Jimi Hendrix hadde lært å spille gitar, og det var derfor ikke slik jeg skulle lære å spille. Jeg plukket opp mammas kassegitar og Lillebjørn Nilsens Gitarbok for å få en rask innføring, men ble veldig skuffa over at det kun var en haug av tegninger av Lillebjørns hender som holdt masse teite grep. Ingenting om gitarsoloer!

Man kommer ingen vei med å spille en haug av grep, tenkte jeg og la boken vekk. Men jeg merket meg Nilsens forord – “Folk har forskjellige mål med å lære seg å spille gitar – Noen ønsker bare å spille litt mens potetene koker, andre vil bli profesjonelle gitarister.” Å spille gitar mens potetene koker er ikke min greie.

Jeg fikk nok penger for sykkelen og skiene til å kunne investere i en elektrisk gitar, og gikk inn i ei sjappe i Kristiansand (nå nedlagt) for å kjøpe en dårlig kopi av verdens fineste gitar, Gibson Les Paul. Jeg la gitaren på disken sammen med pengebunken, men den eldre damen bak disken avslo mitt ønske om å handle.  “Den elektriske gitaren leder unge gutter ut i uløkka! Slipp guttedrømmen og prioriter skolen, gutt!” sa hun.

Så det ble til at jeg måtte bestille en gitar fra Amerika via en annonse i et musikkblad. Gitaren forsvant i posten og det ble masse bal, men jeg kom igang på stålstrengene etter et par-tre måneder.Heldigvis knakk jeg gitarsolokodene etterhvert som jeg sleit ut cd-platene med Led Zeppelin, Guns ‘n Roses og Free på repeat. Naboene begynte i all høflighet å foreslå for mine foreldre at huset vårt kanskje manglet et lydtett rom, og lydtett rom ble det.

Det var da jeg så det norske R&B bandet «Good Time Charlie» på tv, med gitaristen Johnny «Guitar» Augland. Det åpnet en helt ny verden for meg, og jeg lærte at improvisasjon var kulere enn terping, og at høyt gitarvolum var bedre enn lavt volum. Naboene våre i Gudbrandslia på Søm måtte pent innse at det er en grense for hvor lydtett et rom kan bli. Men alle skjønte vel, som mine foreldre, at det nå var alvor. Ingen vei tilbake. Deretter gikk det sånn cirka etter planen jeg la i starten.

Noen år senere var jeg utrolig heldig og fikk som 20-åring jobben med å erstatte min gitarhelt, Augland, i mitt favorittband «Good Time Charlie». Jeg tok flyet til Bergen for å spille på musikkfestivalen med dem. Vi skulle spille sammen med en amerikansk blueslegende som nettopp hadde fylt 91 år, men fremdeles holdt koken. Men det ble avlyst. Ikke fordi 91-åringen opplevde aldersrelaterte hindringer med å komme seg til Norge. Nei, han var arrestert! Tatt i ei voldsom fart i sin bil, med ei flaske Jack Daniels i fanget.

Etter det har musikkbransjen aldri sjokkert meg.

Kristiansanderen Kjetil Grande (38) vant en Spellemannspris for sitt debutalbum i 2008, og ble året etter nominert til en Spellemannspris for sitt andre album. Han ble samme år invitert av Eric Clapton til å være oppvarmer for Claptons konsert på Koengen i Bergen. I 2010 lanserte Grande albumet «You are the night» som ble utropt som et av årets beste norske album i flere av landets riksaviser. Han har siden bidratt på en rekke norske plateutgivelser, og jobbet som låtskriver og gitarist, både på konserter og i studio med en rekke av landets fremste artister. Sommeren 2015 lanserte han et nytt album med bandet The Autostrada.