Tekstilkunstner Ingrid Juell Moe, bosatt i Ny-Hellesund i Søgne, har skrevet dette innlegget til Lokalkulturen. Foto: Kirsten Juell Gjessing.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Jeg synger med, høyt og falskt og takknemlig for å være til

Et teppe kan ikke redde verden, men det kan gjøre meg mer handlekraftig og medlevende i andres liv,

Vinden dundrer utenfor verkstedet mitt. Ovnen er villig, og veden brenner. Varmen vinner, og lyset kommer til å komme. Det er andre dagen i et nytt år. Jeg er på rommet mitt. På et verksted på en øy. «A room of one’s own». Kan hende nettopp derfor, i forvisning om at varmen vinner og lyset kommer, kan jeg la den melankolien jeg så sårt trenger rundt nyttårsskiftet, synke inn.

Årene som går ruller i større fart nå enn før. Tiden som er så uforutsigbar, som rammer inn et menneskeliv, gjør det så kort. Tiden som likevel er der og ikke lar seg begripe, ikke av meg og heller ikke av Einstein. Men den er alt jeg har, tiden, den er selve pulsen som gjør meg levende, som i hvert pust er å sammenligne med oksygen som fyller lunger og sprer seg rundt i hjerte og hjerne.

Dette året blir jeg pensjonist. Betyr det noe? Tja, et helt arbeidsliv med kunst, med kunstprosjekt, med frivillig arbeid, eller altfor lite betalt for digre jobber i kulturens tjeneste, gir meg minstepensjon. Det er jo fantastisk. Lønn hver måned, noe jeg knapt har opplevd. Jeg gleder meg, også fordi jeg skal fortsette å arbeide, likevel er der en tyngsel i det, et melankolsk drag.

Johan Otto Weisser anmeldte en utstilling av innkjøpte arbeider på Sørlandets kunstmuseum nylig. Det var blant annet keramikk av Grethe Nash, Kari Kristensen, tepper av Else Marie Jakobsen og Nina Gjestland, alle borte med et stort savn etter seg for oss som husker deres tid. Et av teppene mine var der også, laget for lenge siden. Weisser skriver noe sånt som at finnes det her i regionen tekstilkunstnere, keramikere, smykkekunstnere, osv som er under 60 år? Først tenkte jeg at, for søren, det gjør det da. Men det gjør det knapt, han har rett dessverre. Tiden har endret seg.

Og jeg tenkte på tiden da det var lang venteliste for å få komme inn på Husflidskolen i Østre Strandgate, på lykken over alle lykker at Statens Håndverk og Kunstindustriskole lå åpen for meg og mine mangfoldige drømmer, på alle oss som svermet rundt Else Maries vevstol, og hennes rause ansporende dytt på oss alle for å tørre. Den tiden er borte. Svunnet hen. Drømmetid. Gone with the wind. Jeg kan ikke svare på hvorfor jeg snart er den eneste som vever tepper her sør. Men jeg gjør det. Fremdeles.

En gang sang Tramteateret i «Back to the 80`s» om syttiårene. “….og noen begynte å veve…” Det gjorde jeg også, i 68, men det gjør jeg fremdeles i 2016. Det er da noe standhaftig i det. Skulle bare ønske at unge mennesker også ville det. Et urgammelt håndverk kan dø ut.

Skjønt etter en del arbeid i et par år med å skrive bok, ble trådene borte for meg. Jeg gikk og ventet på inspirasjon. Hah! Inspirasjon du liksom. Sånt kommer ikke. Det kommer ikke selv om alle sier at det må da være inspirerende å bo ved havet, ved alle de hvite hus med smårutete vinduer. Nei, det gir ikke inspirasjon. Det gir tid og det gir ro.

Derfor satt jeg i gang et tvangsarbeid i august og noterte i svarteboka, min logg:
“På verkstedet etter noen måneder med alt annet. Hit i morges. PC. Surr. Surr. Flakse hit, flakse dit. Ringe, email, FB, nettavis, surr. Facebook igjen. Pang. Faen! Nå setter du deg. Ta nå en tråd av gangen. Ta den blå der, ja. Du kan det. Du vet. Over og under, over og under. Dunk, dunk. Se det! En til nå, og en til. Tenk nå på at dette er første blå stripe. Radioen på, radioen av. En telefon hit, en dit, en tråd til og en til. Klokka er 17.27. Det er lov å gå hjem og lage middag. Der er en blå vei nederst som skal bli til et teppe.”

Jeg slepte meg daglig bort til verkstedet. Hendene skjønte hva de skulle, og jeg merket de ble glade, hendene hadde savnet sitt håndverk. Lydbøkene surret igjen, lydbøker er drivstoff for en veverske. Jeg kalte det tvangsveving og hang meg fast i trådene dag for dag. Måned for måned.

12. oktober står det notert:
“Tvangsvevingen bærer frukter. En flik av noe umiskjennelig, men gjenkjennelig, lyst, lysten har sneket seg inn i meg. Det åpner seg. De blå trådene nederst har fått stort følge. I dag en rød tråd. Energi!”

Og 21. november klippet jeg ned et helt nytt teppe.
Et teppe er tid som blir fremkalt slik et bilde ble det i gamle dager. Et teppe er for meg tillit til tiden alt tar.
Og nå mens stormen raser, og jeg er glad for å bo på en øy hvor været bestemmer at jeg holder meg her, hvor gleden over å ha et verksted er som en gedigen nyttårsgave av tid og rom. Tråder som venter på meg. Seks gjess som står og banker på vinduet i døra, skvadrer og prater hele tiden. De også en del av livet her, værende i tiden sin.
Jeg skal begynne nederst på et nytt teppe i morgen. Blått? Nei, gult!

Året begynner med sine første dager. Nyhetene, verdens elendighet og verdens håp vil igjen nå meg daglig, og kreve av meg å være i min tid og bry meg om det som er utenfor verksted og øya, men jeg må ha et anker, må ha mitt utgangspunkt for å være en del av det som krever meg. Et teppe kan ikke redde verden, men det kan gjøre meg mer handlekraftig og medlevende i andres liv.

Jeg har skrevet meg ut av melankolien. Jeg er klar for trådene og dagene. Dessuten har jeg fått grammofon til jul og flyttet mine LP-plater bort til verkstedet. Plater jeg ikke har hørt på 30 år. Jeg setter på “Sound of music”, selvsagt. Den slitte LP`en elsket jeg da jeg var 16 år. Jeg hører Julie Andrews juble ut, I have confidence in confidence alone. Kan det sies bedre? Jeg synger med, høyt og falskt og takknemlig for å være til. Her. Nå.

Ingrid Juell Moe (66) er en norsk tekstilkunstner, bosatt i Ny-Hellesund i Søgne. Hun har hatt separatutstillinger i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland, og har levert utsmykninger til flere offentlige og private bygg. Hun har hatt flere verv i kunstnerorganisasjoner, og ble tildelt Norske Kunsthåndtverkerers ærespris i 2001, og har mottatt flere av Statens kunstnerstipend, Vest-Agder fylkeskommunes arbeidsstipend m.m. Hun ble tildelt Søgne kommunes kulturpris for 2013, og i 2014 fikk hun en nyopprettet litterær pris, Sturlaprisen, for boka “Bakteppe. To brødre og krigen”.