Foto: Erik Honoré.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Virus i språket

La oss tenke oss at det er 2017, alt har roet seg litt, og vi ser tilbake på hva som egentlig skjedde i 2015.

I 2015 skulle man følge godt med i svingene for å få med seg hvilke tidligere positivt betonte eller nøytrale begreper vi nå ble bedt om å betrakte som negative. «Multikultur», «antirasisme» og «idealisme» hadde vært fy-ord i enkelte kretser allerede i flere år, og høsten 2015 sildret de redefinerte begrepene inn i mainstream-debatten, som språklige virus.

Det store omslaget kom da «godhet» ble reklassifisert til skjellsord i en mengde fantasifulle sammensetninger, som «godhetstyranni», «godhetsentreprenør», «godhetsregime». Dette var et radikalt grep, mente noen, siden det lenge hadde vært tradisjon for at «godhet» ble oppfattet som positivt. Nå ble til og med Røde Kors nevnt som del av «godhetsindustrien» i en artikkel i det Berlingske Tidende-eide nettmagasinet Politiko. Formålet med artikkelen var å vise hvordan Sverige tviholdt på levningene av en «godhetsfiksert» sivilisasjon som for lengst hadde gått av moten i Danmark og Finland. «Svært fornøyelig dansk rapport fra svensk godhetsmesse,» skrev den norske samfunnsdebattanten Kjetil Rolness om den sarkastiske Politiko-rapporten fra Menneskerettighetsdagene i Göteborg.

Hva hadde skjedd, siden en menneskerettighetskonferanse var blitt til en «godhetsmesse» som skribentene lo foraktfullt av?

Infeksjon

Virusene i språket formerte seg parallelt med at mediene sluttet å rapportere fra Middelhavet. Bildene av fortvilte mennesker forsvant nærmest over natten, og mediene omdefinerte flyktningenes krise til vår krise. Sammen resulterte disse faktorene – språket som syknet hen, bildene som forsvant – i at de flyktningvennlige holdningene i folket kjølnet. Stemningsskiftet hadde ikke med ondskap å gjøre, det er bare slik mennesker fungerer: Vi forholder oss til hva vi til enhver tid ser og hører. Og hvis alt vi ser og hører er «krise», «invasjon», «godhetstyranni» og «lykkejegere» istedenfor bilder av mennesker med behov for hjelp, så må det gå slik det gikk.

Foto Erik Honoré.
Foto: Erik Honoré

Til og med Klassekampen sluttet å rapportere om dem som druknet i Middelhavet, og skrev i en nervøs leder at «det er viktig at staten har kontroll og setter i verk nødvendige tiltak raskt og effektivt. Hvis ikke kan situasjonen bli farlig, med et varig skifte i fremmedfiendtlig retning». Denne oppfordringen til å endre politikken på grunn av frykt for ekstremisme, istedenfor å basere den på hva man mener er riktig å gjøre, var ikke avisen alene om. Så da Hege Storhaug kom med ny bok høsten 2015, “Islam. Den 11. landeplage”, var bordet dekket. Bare fire år etter 22. juli behøvde hun ikke engang bry seg om å kamuflere de åpenbare Eurabia-referansene. Da Storhaug ble nominert til Årets navn 2015 i VG, var det et talende symbol på hva som hadde skjedd med landet siden Mads Gilbert ble valgt året før.

Underkastelse

I tillegg kom terroren, og frykten for terror, den islamistiske og den høyreekstreme. Facebook-statuser, avisartikler og kommentarfelt bekreftet umiddelbart hvor effektivt våpen terroren er: Presumptivt oppegående mennesker la seg øyeblikkelig på rygg for ISIS og asylbrannstifterne. Man aksepterte terroristenes og konspirasjonsteoretikernes verdensbilde, og var umiddelbart villig til å ofre viktige verdier. Beskjeden til ekstremister av alle avskygninger var krystallklar: Norsk politikk kunne dirigeres ved hjelp av vold, frykten for terror var tilstrekkelig til å kue oss. Ved neste korsvei visste folkene med bensinkanner og lightere utenfor asylmottakene at deres metode var svært effektiv.

Like etter Paris-terroren laget en amerikansk satiriker et kart over USA der han merket av med rødt de statene som hadde «surrendered to ISIS» ved å ikke ville ta imot syriske flyktninger, av frykt for at det kunne gjemme seg terrorister blant dem. På denne tiden burde noen ha overført modellen på de norske politiske partiene: Var det noen av disse som kom helskinnet ut av flyktningkrisen, eller opptrådte samtlige politikere som de røde «surrender»-statene på USA-kartet?

KrF holdt en stund fast ved prinsippene, i det minste kjempet de for at bistandsbudsjettet skulle skånes, men ga til slutt tapt. Det som burde ha vært en prosess hvor man fant balansen mellom empati og bærekraft, utartet til en uverdig farse hvor partiene overbød hverandre i kynisme. SV og MDG var de eneste som kom ut av situasjonen med et snev av integritet i behold.

Body count

Ut fra et idealistisk perspektiv (et begrep noen nå i 2017 våger å bruke igjen, selv om det fremdeles ikke er fullstendig restituert) er det viktigste spørsmålet: Hvor mange mennesker ofret vi før situasjonen normaliserte seg? Hvor mange menn, kvinner og barn døde som følge av infeksjonen? Det er umulig å tallfeste dette nøyaktig. Men når mennesker raderes ut av språket og bildene, dør de. I 2015 var dette ingen metafor, det var brutal virkelighet. «Færre dør når flere vet», forsøkte Leger uten Grenser å formidle, men en enslig annonsekampanje fra en «godhetsentreprenør» kunne ikke veie opp for den store stillheten etter at Middelhavet var blitt fjernet fra kartet.

I retrospekt må overskriften på kapittelet om 2015 bli «Vi sviktet da det gjaldt». Og på bakgrunn av våre lederes respons på situasjonen – panikk og prinsippløshet istedenfor lederskap – kan vi takke høyere makter for at det dreide seg om en fiktiv invasjon, skapt av frykt og språk. At det ikke var en virkelig fiende som sto ved porten.

Les også: Et musikalsk julebrev i godhetstyranniets tid. 

Les også: Rapport fra en krigssone.

Musikeren Erik Honoré fra Kristiansand har skrevet dette innlegget til Lokalkulturen. Foto: Greta Aagre.
Musikeren Erik Honoré fra Kristiansand har skrevet dette innlegget til Lokalkulturen. Foto: Greta Aagre.

Erik Honoré (født 11. 12. 1966) er musiker og co-kunstnerisk leder for Punkt-festivalen i Kristiansand. Han har samarbeidet med musikere som David Sylvian, Jan Bang, Jon Hassell, Brian Eno/Peter Schwalm, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen og Velvet Belly, og gitt ut soloplata “Heliographs” og duoalbum sammen med Greta Aagre og Jan Bang. Han har også skrevet tre romaner publisert av Gyldendal, og skrevet film- og teatermusikk.