Forfatter Line Baugstø fra Kristiansand. Foto: Finn Ståle Felberg
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Historiens dom

Jeg har mange ganger lurt på hvordan jeg ville oppført meg om jeg hadde levd på 1930-tallet, i årene før andre verdenskrig brøt ut.

Ville jeg kastet meg ut i kampen mot Hitler? Ville jeg tatt til motmæle mot stemmene i min samtid som advarte mot den såkalte jødefaren? Ville jeg i det hele tatt skjønt hvor vi var på vei?

Da Hitler overtok makten i Tyskland i 1933, vakte nazistenes behandling av jødene ikke bare avsky her hjemme, men også bekymring. Bekymring for hordene av jødiske flyktninger som utvilsomt var på vei til Norge. Myndighetenes svar var å gjøre det svært vanskelig for dem å komme seg inn i landet. Det var ikke nok å være jøde for å få innvilget asyl. Du skulle også være politisk forfulgt. Alt i alt tok Norge i mot rundt 400 jødiske flyktninger i årene mellom 1933 og 1940, noe som var nesten bunnrekord i Europa. Landet var satt på en humanistisk prøve, og vi feilet grundig.

En slik politikk hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten en viss støtte i befolkningen. Det fantes motstemmer, men de var åpenbart ikke sterke nok. Holdningen blant svært mange var at jødene ville ødelegge landet om vi lot dem slippe inn. “Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men det er neppe grunn til å overdrive sympatien”, skrev Aftenposten 4. april 1933.
Hva ville jeg gjort om jeg hadde åpnet avisen og lest en slik leder? Ville jeg i det minste tatt en sint telefon og sagt opp abonnementet?

Jeg vet ikke. Ingen av oss kan vite hvordan vi hadde reagert i gitte historiske situasjoner. Vi kan bare håpe at vi hadde stått på den riktige siden og dermed sluppet å skamme oss for all ettertid. Og så kan vi prøve å lære litt av historien. Men det er vanskeligere enn man skulle tro.

På sensommeren i år var jeg med på noe veldig fint. Noe uventet skjedde etter måneder med knuslete debatt om vi skulle ta imot 8000 eller 10.000 syrere – fordelt over tre år. Det var som om vi plutselig tittet opp fra oljefatene og oppdaget at det pågikk en humanitær krise der ute i verden. Tusener av mennesker var på flukt. Fra krig. Fra terror. Fra håpløse liv. De trengte seg sammen på gamle, synkeferdige holker, padlet av gårde i livsfarlige gummibåter. Noen druknet. Noen vasset i land på badestrendene der nede i Syden. Og så begynte ferden nordover. Nå stod noen av dem på vår egen dørterskel og ville inn. Og hva gjorde vi? Vi gjorde så godt vi kunne. Over hele landet trådde frivillige til, åpnet dørene, delte ut mat og klær, ønsket flyktningene velkommen. Det rådet en stemning av hjertevarme og raushet der ute, og det varte noen uker. Så snudde vinden.

Hva var det som skjedde? Kom det for mange? Ble vi for redde?

“Godhetstyranni”, kalte en av ministerne i regjeringen de frivilliges innsats. “Godhetsmafia” og “godhetsposører” er andre ord som høyt betrodde politikere har brukt. Når ble godhet så farlig at landets fremste myndighetspersoner uten videre kunne tømme ordet for innhold og bruke det som skremsel?

Ennå jobber hundrevis av frivillige over hele landet for å ta i mot flyktningene, la det være sagt. Men i kommentarfeltene på nettavisene og i de sosiale mediene pipler også hatet frem. Det uttrykkes lettelse når en ung flyktningegutt drukner. Det kaller på avsky at asylsøkerne ber om ordentlig mat og Internettforbindelse. Det jubles når et planlagt asylmottak brenner ned.

Jeg leser i kommentarfeltene at mennesker som meg ikke bare er naive, men også farlige forrædere. Selv har jeg havnet på en liste over landssvikere. Vi som står på den lista, har havnet der fordi vi er i ferd med å ødelegge norsk kultur. Men hvilken norsk kultur er det som skal reddes? Hva er det vi skal kjempe for, om det ikke er vår egen humanitet?

Det er ikke likegyldig hva slags språk vi bruker og hva vi kaller andre mennesker. Det kom ikke mange jødiske innvandrere til Norge på 1920-tallet, men likevel omtalte Aftenposten dem som en “sildestim” i en leder i 1924. Under trontaledebatten i Stortinget i 1931 falt følgende ord fra en av de folkevalgte: “Vår rase lider under denne innvandring. Vår gode nordiske rase blir opblandet … Dette er den verste og i lengden kostbareste følge av vår slappe innvandringskontroll. En økonomisk tapning kan vi vinne over, men dårlig arvestoff som er kommet inn i rasen blir man aldri kvitt”.

Han mente altså jødene.

Jeg mener ikke at vi uten videre kan sammenligne mellomkrigstiden med vår egen tid. Jeg mener ikke at vi skal åpne grensene. Det er all grunn til å ta Sveriges erfaringer på alvor. Jeg mener heller ikke at alle som er uenige med meg er inhumane. Men jeg ser tendensene rundt meg til en farlig språkbruk. Og det er ikke bare anonyme nettbrukere som står for den.

Vår menneskelighet er på nytt blitt satt på prøve denne høsten. Har vi bestått? Det vet vi ikke ennå. En gang skal ettertiden dømme oss, og ingen av oss vet hva den dommen blir. Dag for dag forandrer stemningen seg her i landet. Det er lett å skjønne hva man skulle gjort og sagt når man har hatt 80 år å tenke på. Det er mye vanskeligere å ha det store overblikket på sin egen tid.

Historien om det som skjer akkurat nå, er ennå ikke skrevet.

Kilde: Sitatene i dette innlegget har jeg hentet fra professor Per Ole Johansens foredrag «Norge og jødene 1914-1945», publisert på www.jus.uio.no.

Line Baugstø (født 13. januar 1961 i Kristiansand) er en kritikerrost forfatter, som debuterte i 1986 med romanen Reise i gult lys. Hun har senere skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker.