Originalomslag av Blondie-platen Parallel Lines til venstre og piratkassett-omslag av samme plate fra Saudi-Arabia.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Et musikalsk julebrev i godhetstyranniets tid

Det nærmer seg jul, og en frafallen tenker på hva som eventuelt kan utgjøre noe som likner «the Christmas Spirit».

Det må finnes verdier med substans, som kan konkurrere med handelsstandens julegater og Black Friday og Bloody Sunday og hva det nå heter alt sammen.

Dette er særlig aktuelt i årets førjulstid, da flyktningkrisen har medført at politikere, journalister og kommentatorer konkurrerer om å være så iskalde og kyniske som mulig. Akkurat nå er det lite jule-spirit å hente her hjemme, så vi får kanskje vende blikket utover, langt bort, gjennom musikken. Til steder hvor man finner holdninger som på et enkelt, men grunnleggende vis motarbeider iskulden, slik den for eksempel er eksemplifisert gjennom det nylige forslaget i Danmark om at innvandringsmyndighetene skal konfiskere ektepars gifteringer og selge dem for å betale for tjenestene flyktningene mottar fra den danske stat. Man trenger ikke være så voldsomt venstrevridd for å se på dette som et absurd og inhumant forslag, et forslag som hadde vært helt utenkelig hvis vi levde i et annet debattklima. Hva blir det neste, skal vi trekke ut gullplombene deres og smelte dem om?

Kristiansanderen Erik Honoré har skrevet dette innlegget til Lokalkulturen. Foto: Natalia Kutsepova.
Musikeren Erik Honoré fra Kristiansand har skrevet dette innlegget til Lokalkulturen. Foto: Natalia Kutsepova.

Jeg ble bedt om å skrive om musikk. Musikk er, i tillegg til en arena for refleksjon og opplevelser, kommunikasjon. Musikk er den store brobyggeren. Derfor tenkte jeg å fortelle fire korte historier som for så vidt ikke handler konkret om julen, men som kanskje sier litt om den følelsen av solidaritet og fellesskap som julen burde innebære. For det finnes jo andre aspekter ved religion, i hvert fall i den private åndeligheten. Verdier som befinner seg langt fra handelsstandens kobling mellom børs og katedral.

De to første historiene handler om gleden ved å nyte popmusikk og sigaretter i diktaturstater, de to siste er små beretninger om svovelstikke-barn.

Haram og harmoni

Da jeg var tidlig i tenårene, bodde jeg en kortere periode i Saudi-Arabia. Dette var lenge før jeg hadde skrupler mot piratkopiering av musikk, jeg visste ikke engang hva det var. Her i Saudi var det uansett bare piratkopier å få, på kassett. Den første kassetten jeg kjøpte i den lokale basaren, var bandet Blondies «Parallel Lines». På omslaget var vokalisten Debbie Harrys utringning, armer og ben påført en mer anstendig kjole med ganske unøyaktig, blå tusj – før piratkassetten ble kopiert opp.

Denne dobbeltmoralen, basert på en fellesmenneskelig fascinasjon for skjønnhet og sensuell nytelse av alle slag, er muligens det som kommer til å redde oss alle til slutt. For ambivalensen gjaldt jo ikke bare Debbie Harrys hud. Saudierne, som allerede på begynnelsen av åttitallet sto for den totale motstanden mot frihet og likestilling som norske politikere i dag kritiserer i harde ordelag – så lenge kritikken ikke hindrer oss i å tjene penger på å selge dem våpen, Snøhetta-designede palasser og investere tungt i oljeutvinning – reiste til øya Bahrain på ferie. Bahrain var et slags «Fristaden Christiania» for saudierne, med få restriksjoner på alkohol, klesdrakt, rytmisk musikk og andre utskeielser.

Jeg hadde allerede opplevd denne løfterike dobbeltmoralen da vi ankom Saudi-Arabia. De saudiske kvinnene som satt på flyet med oss fra Paris, hvor de hadde shoppet sine avslørende Dior-kjoler, forsvant inn på flytoalettet der de skiftet til heldekkende drakt. De skiftet rett og slett image, 20 minutter før vi landet.

I tollen la vi merke til at de saudiske funksjonærene gikk nøye igjennom Vogue-bladene disse jentene hadde med seg. Men istedenfor å konfiskere de glansede magasinene i sin helhet, brukte funksjonærene en evighet på å bla seg igjennom Vogue fra side til side og rive ut bilder av for lettkledde kvinner, før de saudiske jentene fikk magasinene tilbake. På samme pragmatiske vis hadde de rom der folk kunne sove ut rusen i ingenmannsland, siden man ikke kommer inn i Saudi med promille.

Tilbake til Debbie Harry: For en tenåring gjorde de påtusjede klesplaggene henne selvsagt bare mer spennende – for hva var det som skjulte seg bak den blå tusjen? Vinylutgaven ble innkjøpt så snart jeg kom hjem til Norge.

I Saudi var det opprettet ghettoer for oss «expats» (eller, vi hadde mer sannsynlig gjort det selv, som nordmenn i Syden pleier), med inngjerdete svømmebassenger og en bar som iallfall offisielt kun serverte alkoholfri drikke. Vi var ikke mange rundt bassenget, det var stort sett bare tre mennesker der hele dagen, siden de voksne var på jobb for det norske firmaet min far arbeidet i. Det var jeg, bartenderen og den danske ambassadørens datter. Hun var 17-18, halvt dansk og halvt latinamerikansk. Hun var ved siden av Debbie Harry det vakreste vesenet jeg som fjortenåring hadde sett, og selvsagt totalt utenfor min rekkevidde, noe hun utvilsomt hadde vært uansett aldersforskjell. Den mørke, kjekke bartenderen var kanskje 20-21, så det var absolutt akseptabelt at han også la merke til dette grasiøse beviset på at de som hevder fordelene med raserenhet mangler estetisk sans, i tillegg til de andre problemene de sliter med.

«You like Blondie?» spurte bartenderen da han serverte meg enda en appelsinjuice. Jeg trakk til side walkman-øretelefonene. Siden jeg ikke visste om det var vokalisten Debbie Harry han refererte til (mange trodde at det var hun og ikke bandet som het Blondie, for så vidt tilgivelig siden hun var platinablond) eller bandet han snakket om, ga jeg ham øretelefonene. Han likte det han hørte, det var tydelig. Vi hadde rett og slett «a moment» der ved bassenget, vi tenkte nøyaktig de samme tingene, det var jeg sikker på. Ørene var fokusert på musikken, men øynene vandret uavlatelig til den danske ambassadørens datter på andre siden av bassenget.

Verken nytelsen av musikken eller de dårlig skjulte øyekastene over det krystallblå vannet behøvde ord, og bartenderen snakket uansett dårligere engelsk enn meg. Men Blondies låt «Picture This» var det perfekte soundtracket til denne felles opplevelsen, selv om jeg senere fant ut at teksten handler om to kjærester som skilles for godt i New York en sur vinterdag («Picture this, a day in December / Picture this, freezing cold weather …»).

Ved bassenget i Saudi var det 39 grader og så sterk sol at lyset nesten visket ut omgivelsene. Men man bryr seg ikke om slike bagateller når man føler et fellesskap gjennom begjær og musikkglede. Så samtalen fortsatte om Roxy Musics «Flesh & Blood», som jeg også hadde på kassett, og hvor de kvinnelige spydkasterne på coveret hadde fått tegnet på lange ermer med tusj, samt Frank Zappas «Bobby Brown» som var en hit både i Saudi (på kassett) og i Norge (på NRK), til tross for den satiriske og svært drøye teksten med referanser til både homofili, voldtekt, wetsex og BDSM. Verken NRK eller sensurbyråkrater i Saudi var kløppere i engelsk.

I ettertid vet jeg selvsagt at denne historien var særs tvilsom, på mange plan. Den unge bartenderen som kom med appelsinjuice til meg var høyst trolig ikke saudier, han var en innvandrer eller flyktning som jobbet for europeere og innfødte saudiere på luselønn, og under tilnærmet lovløse forhold. Vi (jeg, min familie, det norske firmaet min far jobbet for) burde selvsagt ikke ha vært i Saudi i det hele tatt. Da, som nå, halshugger Saudi-Arabia mennesker, det er en stat som følger en streng tolkning av Koranen. Et slags vellykket, USA-støttet ISIS med sete i FN. Hele forretningsbransjen og det politiske Norge forholder seg like prinsippløst til Saudi-Arabia som en kåt fjortenåring ved svømmebassenget i Al-Khobar. Og mens jeg var en kunnskapsløs tenåring breddfull av forvirrende hormoner, så vet Børge Brende, Kongsberg Våpenfabrikk og Snøhetta veldig godt hva som foregår, og at hver krone de investerer i Saudi er en hyklerisk aksept av piskeslagene på Raif Badawis rygg.

Marlboro og «Billie Jean»

Spol frem 14 år. Jeg jobbet for FNs barnefond UNICEF, og jeg hadde blitt fraktet i jeep til fjellområdene nord for Hanoi i Vietnam, sammen med sjåfør og tolk. Dette var 1996, så den eneste grunnen til at tolken og jeg måtte ut på balkongen etter middagen for å røyke, var nok at i et kommunistdiktatur kan røykeforbud innføres i samtlige rom i landet – fra én dag til den neste.

De talløse bombekraterne fra Vietnamkrigen ser nesten idylliske ut fra toget. Foto: Erik Honoré
De talløse bombekraterne fra Vietnamkrigen ser nesten idylliske ut fra toget. Foto: Erik Honoré

De eksotiske omgivelsene, varmen, kysset fra sigarettgloen da tolken ga meg fyr fra sin Marlboro. Denne eldre, vennlige vietnameseren hadde tjent som lege i tunnelene som Vietcong gravde ut under halve Vietnam under krigen mot USA, og tidligere i krigen mot Frankrike. Det må ha vært et helvete å jobbe i disse trange tunnelene. Nå sto han her og smilte vennlig, men sjenert til meg på balkongen, slik han hadde smilt vennlig til amerikanske vietnamveteraner vi snakket med på krigsmuseet tidligere på dagen. Da vi satt på toget dagen før og jeg endelig hadde skjønt at alle de store vannkulpene som omkranset jernbanelinjen ikke var koselige fiskekulper, men kratere etter amerikanske bomber, hadde jeg våget meg på å spørre om hva slags forhold han hadde til amerikanere. Han hadde svart, lett gebrokkent: «If you come as an enemy, you’ll be treated as an enemy, if you come as a friend, you’ll be treated like a friend.»

Erik2
Skole i Hanoi. Foto: Erik Honoré

Så, mens tolken med bakgrunn fra to kriger og jeg sto der i litt pinlig stillhet på balkongen og røykte, hørte jeg «Billie Jean» i den varme natteluften, trolig fra en bil på parkeringsplassen. Alle som kjenner Michael Jackson-låta, kan umiddelbart høre for seg det karakteristiske bass- og trommeriffet og de synkoperte strykerne. Av en eller annen grunn (avstanden, fuktigheten i lufta, fuglene som møtte kvelden med høylytt sang) trengte Jacksons lyse stemme nesten ikke igjennom. Det var hovedsakelig det enkle, effektive kompet vi skimtet.

Jeg kunne se at guiden ble oppmerksom på musikken. Den godt voksne mannens høyre fot begynte å bevege seg lett i takt, og selv om vi altså ikke egentlig hørte vokalisten, sa han med et smil: «Michael Jackson». Det var det samme vennlige smilet jeg hadde lagt merke til da han sto overfor en gjeng ivrige skoleunger med UNICEF-skrivebøker tidligere samme dag og fortalte dem om det merkverdige landet jeg, gjesten hans, kom fra.

Røykeforbudet har gitt oss flere år å leve, og dessuten får vi mer nøyaktig smakssans, noen av oss kan til og med gjenkjenne den femte smaken ved siden av søtt, salt, surt og bittert, den som vel heter «umami». Men fraværet av sigaretter har berøvet oss noen slike muligheter til å møte fremmede mennesker, og oppleve fellesskapet ved å dele en tropisk filtrert «Billie Jean».

De tapte barnas hus

Spol frem et års tid, til et besøk i Kathmandu, Nepal, også denne gang på jobb for UNICEF. Opplevelsen ved å besøke et hjem for barn som var reddet fra prostitusjon i India, ligger der fremdeles som et sår i sjelen, min mest hjerteskjærende opplevelse, noensinne. Den svære, slitte bygningen på en høyde utenfor Kathmandu huset barn, stort sett jenter, som de lokalt ansatte UNICEF-folkene hadde reist til India for å kidnappe fra bordellene. Nepalerne arbeidet med livet som innsats, for disse indiske bordellene var drevet av nådeløse, voldelige traffickere, og forholdene i horehusene var selve antitesen til våre naive, hjemlige illusjoner om «den lykkelige hore». De yngste prostituerte var 10-12 år gamle, det var de pubertale og prepubertale jentene som ga mest avkastning til hallikene.

KAKARVHITTA, JHAPA DISTRICT, NEPAL - OCTOBER 21: The young girl gives her name and full address to the Maiti worker, October 21, 2005 in Nepal. each girl stopped are put on a record in order to keep track of the flow across the border. (Photo by Jonathan Alpeyrie/Getty images)
Eks-barneprostituert, Nepal. Foto: UNICEF

Det å sitte med en av disse altfor unge jentebarna på fanget, etter en lang og forsiktig prosess med å oppnå hennes tillit, som å nærme seg et skadet dyr, er årsaken til at jeg muligens har blitt i overkant fanatisk prostitusjonsmotstander. For dette hadde ingenting med sex å gjøre. Det disse ungene hadde vært utsatt for var ren, uforfalsket vold og svik. Menns grenseløse grusomhet for å oppnå noen få minutters tilfredsstillelse.

Men vi fant en måte å kommunisere på, jentungen og jeg. Jeg er elendig til å synge, og barnesanger kan jeg ikke. Men verken ordene eller melodien betydde noe som helst. Den improviserte musikken var bare et verktøy til kommunikasjon, et ørlite bidrag til å gjenopprette jentungens tillit til oss – til menn, som hadde forrådt henne på det grusomste. Dette korte møtet var selvsagt en ubetydelig bagatell i forhold til den respekten jeg følte, og fremdeles føler, for de nepalerne som med reell fare for eget liv hadde reddet henne og hundrevis som henne fra bordellenes helvete.

Godhetens entreprenører

Spol frem nesten 20 år, til en mer positiv opplevelse. Kambodsja har gjennomlevd et inferno som er nesten umulig å fatte. Men i byen Siem Reap like ved Angkor Wat, khmer-folkets ubeskrivelig vakre bidrag til sivilisasjonens historie, møtte jeg og min kone en gjeng ungdommer som var reddet fra et liv som gatebarn. De unge guttene og jentene drev sin egen kafé i et falleferdig skur, men kvaliteten på maten og omgivelsene ble mer enn kompensert av disse ungdommenes eventyrlige entusiasme. De gikk på skole noen dager i uka og var så ivrige til å praktisere engelsk at vi nesten ikke fikk ro til å spise en eneste bit.

Det store gjennomslaget i kommunikasjonen kom da vi fortalte at vi drev med musikk. Ungdommene hadde fått en mulighet til musikkopplæring på «The Green Gecko Project». Musikkutstyret de disponerte, og som de beskrev ivrig, innsiktsfullt og stolt for oss, var langt enklere enn hva enhver norsk ungdom har tilgang til på laptopen, men det betydde ingenting. For nå hadde vi et felles språk, en felles referanseramme, og entusiasmen og ambisjonene deres var ubeskrivelige.

Erik4
Nyttårsfeiring i Siem Reap. Foto: The Green Gecko Project

Det er vanskelig å formulere slike opplevelser uten at det blir klisjeer, men juletiden er tilgivende overfor klisjeer. Disse eks-gatebarnas energi gjorde at det var vi som fikk en gave, minst like mye som dem. En gave i form av optimisme og perspektiver. Og det var faktisk ved juletider vi besøkte «The Green Gecko Project». Et av de utallige prosjektene drevet av ildsjeler som ikke har andre ambisjoner enn å gjøre verden ørlitt bedre for noen uvurderlig viktige enkeltmennesker.

La oss en gang for alle slutte med å kalle disse ildsjelene for «godhetsentreprenører».

Erik Honoré (født 11. 12. 1966) er musiker og co-kunstnerisk leder for Punkt-festivalen i Kristiansand. Han har samarbeidet med musikere som David Sylvian, Jan Bang, Jon Hassell, Brian Eno/Peter Schwalm, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen og Velvet Belly, og gitt ut soloplata “Heliographs” og duoalbum sammen med Greta Aagre og Jan Bang. Han har også skrevet tre romaner publisert av Gyldendal, og skrevet film- og teatermusikk.