Songdølen Kai Erland skriver om sin eldste datter. Etter 12 års narkotikamisbruk ble hun stoffri i 2003. Foto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

En tåre av gull

Min eldste datter har skapt det vakreste øyeblikket i mitt liv.

Det var denne fortellingen fra mitt liv som poppet opp i hodet mitt da jeg ble spurt av Fædrelandsvennen om å skrive i spalten Lokalkulturen.
Jeg ville skrive om min eldste datter. Rett og slett fordi hun har skapt det vakreste øyeblikket i mitt liv.

Hun er eldst av en søskenflokk på sju. Som far var jeg veldig spent på hva livet til vår lille førstefødte ville bringe. Hun var så vakker, så flink på skolen, så snill, så god. Hun kommer til å bli noe stort, sa min mor gjentatte ganger.

Hun hadde nettopp fylt 13 år den dagen telefonen ringte hjemme hos oss. Det var jeg som tok telefonen. En tynn guttestemme sa først at han ikke ville si hvem han var. Men han kunne fortelle at vår datter brukte hasj, mye hasj. Så la han på. Jeg fikk panikk. Jeg tok fri fra jobb og brukte all tid på å nøste opp i situasjonen. Vi fant snart ut at det var i skolegården på ungdomsskolen hun hadde kommet bort i narkotika.

Jeg søkte ulike instanser for å få hjelp. Men ingen steder fikk jeg hjelp til dette begynnende misbruket. Derimot fikk vi tilbud om å bli med i en foreldregruppe som mest var for å trøste hverandre som foreldre. Det var ikke slik støtte vi ønsket. Vi ville ha hjelp til å få henne ut av denne situasjonen. Men det fantes ikke hjelpeapperat til begynnende misbruk den gang. Kom tilbake hvis hun blir dårligere, var beskjeden vi fikk.

Hun ble dårligere. Hun ble stadig mer og mer ute, og mer og mer ruset. 

En natt kom hun ikke hjem. Det ble stor oppstandelse og vi ble lammet av frykt. Men så fant vi en lapp under hodeputen hennes der hun skrev at fra nå av ville hun bare være i kulegjengen.
Hun fjernet seg mer og mer fra oss foreldre. Det ble slutt på at vi kjørte rundt om nettene for å lete etter henne. Overfor sine foreldre ble hun til is.

Så en dag kom hun innom hos oss hjemme på Volleberg. Hun hadde et ærend. Hun skulle bomme penger. Denne søndag ettermiddag var det en matinéfilm på NRK. En fransk film fra 1964. Filmen heter “Paraplyene i Cherbourg”. Det er en syngefilm. En vakker film om uforløst kjærlighet. Nydelig musikk.

Hun ble sittende å se på denne filmen. Utrolig, tenkte jeg, at hun kunne ha ro til å sitte ned sammen med oss for å se på en film. Det hadde ikke skjedd på mange år. Selv ble jeg sittende anspent, holdt pusten. Hvor lenge vil hun være her sammen med oss? Vi nøt øyeblikket. Filmen grep tak i henne. Det var åpenbart. For hun ble sittende i stua. Mot slutten av filmen ser jeg at det kommer en liten tåre fra hennes øye. Aldri har en tåre betydd så mye for meg. For meg ble det en tåre av gull, som hadde kommet seg gjennom panserstålet som omkranset henne.

Dette ble et vendepunkt etter mange års mareritt. Siden den gangen har “Paraplyene i Cherbourg” blitt min film. Jeg må stadig finne den fram. Jeg ser den om og om igjen. Og hver gang minner den meg om tåren av gull som viste meg at det var noe innenfor. Det var et liv der, en fremtid. Dette gav oss håp i det mørkeste.

Ved støtte av mennesker med faglig kompetanse og ved vår fornuft kom vi til kort. Vi nådde ikke inn. Men det gjorde kunstuttrykket som virket der ordene ikke lenger strakk til for oss. Kanskje har vi lett for å undervurdere evnen denne kraften har til å nå de nakne, sårbare, mottakelige strengene i et menneske. Hos noen er kanskje de strengene kapslet hardere inne enn hos andre. Men det er vanskelig å tro at de ikke finnes hos alle.

Selv i vårt urolige verdensbilde og midt i all lidelsen vi mennesker er i stand til å påføre hverandre, ligger det for meg et håp i å tro at strengene finnes og at veiene til å nå dem eksisterer.

PS! Erlands datter har lest gjennom og godkjent dette innlegget. 

Kai Erland fra Songdalen er kulturarbeider på Stiftelsen Arkivet og dramatiker. Han har hatt flere kulturelle og politiske verv. Han fikk Songdalen kommunes kulturpris i 1989 og Vest-Agder fylkes kulturpris i 2006. Blant hans oppsetninger på Kilden og Agder Teater er “Skammens Gissel”, “Gutten og laksen” og “William W.”