Jan Bjøranger, Grimstad-bosatt fiolinprofessor. Foto: Peter Adamik.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Det er typisk norsk å være norsk

Burde vi få en ordning der alle som skal representere fedrelandet i utlandet blir sertifisert?

Den nye dagen kommer med et smil. Gjennom halvt fratrukne gardiner på hotellrommet i Gdansk kaster solen sine første stråler på meg, der jeg ligger i sengen og tenker at livet er rett så godt.

Dagens arbeid begynner klokken ni og jeg bestemmer meg for å gå tidlig til frokost og nyte morgenen i fulle drag. Vel nede på hotellets terrasse får jeg dagens første kaffe servert og jeg har akkurat parkert frokosttallerkenen på bordet, da jeg hører en kraftig mannsstemme fra andre siden av terrassen proklamere på engelsk, med en aksent jeg dessverre kjenner så altfor godt: ” mai Mæssjedess kåsts mår dænn vånn million kronæsj – ”

Hans polske selskap, en mann i samme alder som meg, svarer så høflig han kan “that is a lot of money”

“Jess, bøtt ai innherritedd såmm månej fråmm mai pærrents såo ai dissaidedd tu innvest in æ Mæssjedess”

Stillhet.

På bordet ved siden av dem sitter et par mellom femti og seksti og nyter frokosten. De leser hver sin avis og veksler noen ord fra tid til annen.

Den samme gjennomborende stemmen spør sitt polske selskap om hvordan man sier en og annen frase på polsk. Den polske mannen svarer høflig og lavmælt mens responsen “Sjinkvijje”på ny bryter stillheten som et trompetstøt.

Servitøren kommer til dem med kaffe og mannen spør fortsatt like høyrøstet: “Kænn ju gess ver ai æm kåmming fråmm?”

Servitøren svarer: “The USA, maybe”.

“Nåo – Ai æmm fråmm nårvæi”.

Et par øyenbryn heves på bordene imellom oss. To tyske menn setter seg ved siden av meg idet karen fortsetter, nå henvendt til det avislesende paret på bordet ved siden av seg: “Ver ar ju fråmm?”

“Spain”, svarer mannen med avisen, litt overrasket.

Nordmannen tenker seg om før han henvender seg på nytt, nå direkte til kvinnen ved bordet og sier “Bask ? – ju lukk bask”.

Kvinnen ser uforstående på ham ” I am sorry – I don’t understand?”

“Vått iss de næim åff dætt sitty … ( pinlig stillhet ) – øø Billbåo … Ju lukk laik ju kåmm fråm Billbåo – Bask?!!” Sier han og smiler insisterende.

Mannen med avisen skotter bort på meg og himler med øynene, tar ned avisen og vender seg mot min uberørte landsmann og sier “we are from Madrid”.

Nordmannen fortsetter ufortrødent og fremdeles ubegripelig høyrøstet mot kvinnen:

“Bøtt ju ar verri bjutifull”.

Hun vrir seg “oh – thank you”.

Mannen hennes smiler stivt, bretter avisen og reiser seg, tar sin kone ved hånden og forlater terrassen med et kort nikk til min landsmann.

“Mai gørlfrend is de most bjutiful vommen evver, bøtt sji iss still æslip ” kommer det, nå igjen henvendt til den polske mannen ved hans eget bord.

Polakken repliserer noe om at det må være godt for henne, hvorpå nordmannen helt uberørt av alle pinlighetene han selv har skapt, leder samtalen inn på et spor som får meg til å ønske at jeg var helt ferdig med å spise og klar til å gå:

“Nårmalli sji sjlips vånn aoer långer dænn mi – sji ålvæis væiks øpp ætt de sæim taim evri dæi”.

“My women lives in another city, so I rarely have a chance to be there when she wakes up”, repliserer polakken lett sørgmodig.

“Ænd denn vi føkk får ænådder aouer”.

Tyskerne på bordet ved siden av gjør store øyne og ser i min retning, jeg repliserer med et tilsvarende blikk, for så å gå til totalangrep på min egen frokost.

Kan han ikke for Guds skyld senke stemmen i det minste, tenker jeg mens bacon og eggerøre går ned på høykant.

“Såmmtaims venn ai hævv bin drinking tu møtsj bifår ai kænnått mænnæsj in de mårning, bøtt ån dæis laik tuddæi it is nå pråbblem, Ai vill væik hør øpp in a minnitt”.

Tyskeren sier halvhøyt henvendt til meg: “Das wollte ich schon immer wissen…”

Jeg føler jeg rødmer og sier noe lamt tilbake om at ikke alle fra Norge er slik. Jeg forsøker å sluke siste rest av frokosten, setter den dermed i halsen og forlater hostende terrassen i full fart.

I heisen på vei tilbake til rommet slår det meg at det kunne være bra å ha en ordning som gjør at alle som skal representere fedrelandet, enten det er på ferie eller i annet øyemed må svare på en pent sammensatt rekke spørsmål om skikk og bruk utenfor landets grenser, utformet av oppegående mennesker fra verden omkring oss. Svarene på disse spørsmålene kunne gi grunnlag for et sertifikat som må fremvises sammen med passet ved utreise. Sertifiseringen kunne ha følgende ordlyd:

“Jeg har bevist at jeg skjønner at jeg må vise respekt for mennesker som kommer fra land med språk jeg ikke mestrer og kultur jeg ikke forstår, uavhengig av om de måtte ha mer eller mindre penger enn meg”

Dersom man feiler i denne testen og blir nektet utreise på midlertidig eller helst permanent basis, er det ikke så farlig. Ifølge Unesco er jo Norge verdens beste land å bo i.