Foto: Julia Naglestad.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Hva slags mennesker vil vi være?

Vi har ingen rett til å spare på ressursene våre, vi har tvert i mot plikt til å dele. Så får vi møte konsekvensene etterpå.

I dag tok jeg meg fri. Da vi våknet, sa jeg til sønnen min at de fikk klare seg selv i barnehagen. Vi har lyttet oss gjennom Sabeltanns samlede verker, og etterpå gjennom noen av de klassiske komponistene, vi har spilt hull i en tromme og herpet gitaren min og fortapt oss i stor musikk. Sønnen vår er straks fire år. Han er vårt alt. Noen ganger er jeg selvfølgelig sliten og tom, og selv om jeg prøver, er jeg ikke sikker på om jeg bestandig er en like god mor. Til tross for det vet jeg at han har det godt. Det kommer antakelig til å gå bra med ham. Vi bor i Norge.

Pappaen hans lever av å tegne hus, jeg lever av å lage musikk. Hver dag står vi opp fra den varme sengen vår, titter ut på Oslo og konstaterer bra eller dårlig vær, setter oss ved frokostbordet og spiser mens radioen står på og duften av kaffe får de voksne i balanse. Så klemmer vi hverandre, sønnen vår blir levert i barnehagen, jeg drar til studio og pappaen drar på kontoret. Etter noen timer er vi samlet hjemme igjen, til middag, vi snakker om det som har hendt denne dagen, sønnen vår er blitt slått i pannen med en rive av en annens sønn, pappaen står litt fast på et prosjekt, jeg er bekymret over en stor regning som lå og svellet i postkassen pluss en flått pappa hadde fått sist vi var i Mandal. Men det er ikke noe som er farlig. Ingenting er ordentlig farlig, det meste kan løses.

Vi legger sønnen vår, kanskje tar en av oss seg en kveldsjoggetur eller en ekstra svipp innom jobben før vi kryper opp i sofaen med en kopp te, eller et glass vin, og en bok eller en episode av en eller annen serie på Netflix. Så legger vi oss i sengen vår. Vi drømmer drømmer som noen ganger er gode og noen ganger vonde, men vi drømmer ikke om krig. I alle fall ikke vår egen, ettersom vi ikke har noen. Vi drømmer heller ikke om å reise vekk herfra, annet enn muligens til Syden. For vi bor i Norge. Vi har ikke noe å være redd for. Ikke på ordentlig. Jo, det er skummelt å være menneske. Alt mulig kan skje. Jeg, for eksempel, har masse gjeld. Det er ganske ubehagelig å tenke på. Vi kan bli syke. Det er jeg redd for. Jeg kan drite meg ut på jobb, det bekymrer meg av og til. Noe kan skje med barnet mitt. Det fortrenger jeg selvfølgelig, ellers fungerer jeg ikke. Jeg gruer meg også til å bli gammel, alene, hjelpeløs. Jeg er redd for å dø. Alt det der. Det er ikke alltid lett å være menneske, heller ikke i Norge.

Men vi aner ikke. Vi har ikke peiling på hvordan de har det, de som har det jævligst akkurat nå. De som har opplevd så mye galskap og død at de tar med seg sine alt, begir seg ut i natten og dytter barna sine foran seg om bord i ubrukelige gummibåter fordi de rett og slett ikke kan oppholde seg i landet sitt lenger. De kan bare ikke. De har tenkt seg om og kommet frem til at det er det eneste rette. De vet om noen som har lykkes. De vet også om noen som ikke kom frem, men det kan de ikke snakke om. Det er nødt til å fungere.

En gang lå de kanskje også i en varm seng, og kanskje kom en liten kropp tassende inn sånn i femtiden på morgenen og presset seg inn mellom de to voksne. Mammaen fikk en lubben arm rundt seg, gjerne rundt nakken slik at det trykket litt ubehagelig, men hun ville ikke ta bort armen fordi det var så deilig, hun kjente denne prikkende, oversvømmende kjærligheten selv om hun var utrolig trøtt og litt irritert og egentlig kunne tenke seg å sove uten småknøtt som ligger og snorker og smatter og åler seg. Dette knøttet, og knøttets noe eldre bror står hun nå og skyver oppi båten. Hun kan ikke se så godt, det er mørkt og menneskene rundt henne er stresset. Utålmodig dytter de i hverandre, noen sier de må raske på. Hun ser på sin mann, men de finner ikke blikket, det felles blikket de pleide å samles i, blikket man deler når man vet at det ordner seg. Nå møter de bare sin egen usikkerhet i den andres øyne. De ser bort.

Båten med de håpefulle glir ut i mørket, og når dagen letter over havet, ligger noen av dem og flyter ute med bølgene, mens andre er i ferd med å bli skylt på land. Med ansiktet ned.
Og enkelte, forhåpentligvis færre og færre i takt med at flere og mer hjerteskjærende bilder av tragedier når oss, tror fortsatt at tryggheten vi har har i Norge er vår egen. At vi eier den. Mange er redde for kaos. Jeg er livredd for dem og holdningene deres. En kveld, da jeg hørte en av våre politikere si høyt at hun ville oppfordre kommunene i landet til å sabotere stortingsflertallets ønske om å ta inn dette bestemte (ALTFOR LAVE) antallet flyktninger ved å si nei til å ta imot syrere, prøvde jeg å le en høy, hakkete latter for liksom bare å holde avstand til galskapen, det ble for mye for meg, for vulgært, men så satte latteren seg fast i halsen fordi det var for absurd, ikke til å bære. Hva har skjedd med oss? Eller, mye viktigere: Hvem vil vi være? Og hvor er en tydelig politisk stemme som kan være et samlende, pådrivende uttrykk for vår felles moral og anstendighet?

Det er utfordrende å ta i mot store grupper av mennesker, det er veldig mange behov som skal ivaretas. Jeg er klar over det. Men det vil jeg at vi tenker på etterpå. Akkurat nå vil jeg at vi skal være medmennesker, jeg vil at vi skal vite at vi er heldige, at vi anerkjenner at det er et tilfeldig lykketreff som gjør at vi er født her og ikke i et eller annet helvete. Vi har ingen rett til å spare på ressursene våre, vi har tvert i mot plikt til å dele. Så får vi møte konsekvensene etterpå. Vi har bare med å takle det. Forsake noe. Bestemme oss for hva slags mennesker vi vil være.

Jeg holder ekstra mye rundt sønnen min nå. Ser ham i øynene og prøver å finne en form for bekreftelse der inne på at han vet hvor høyt jeg elsker ham. Han får litt klaus og vrir seg ut av armene mine, jeg klarer ikke å holde ham: ikke så hardt, mammaaaaa. Hjertet mitt er i ferd med å revne av kjærlighet. Han er så fin. Snart stor. Jeg lurer på hvordan det står til med hjertet til pappaen som ikke klarte å holde fast i sin familie da båten sank.