Forfatter Line Baugstø fra Kristiansand. Foto: Finn Ståle Felberg
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Vi hjelper folk der de er

Jeg serverer en ung mann fra Syria et glass juice og et stykke pizza på en papptallerken. Han tar i mot, smiler og takker. «This is a big meal,» sier han.

Et stort måltid? Et stykke pizza? Men han har kanskje ikke spist så mye de siste ukene. Han har reist langt for å komme hit. Han er sliten, og da gjør det godt å bli møtt av litt vennlighet og en matbit.

Det var den første kvelden min utenfor politiets mottakssentral på Tøyen. Nå er det gått en uke. Den lille gruppa vår har vokst og omfatter nå mange tusen engasjerte mennesker. Jeg har oppdaget en enorm vilje til godhet blant nordmenn, et behov for å hjelpe til og gjøre noe. Vi orker ikke lenger bare å sitte og se på katastrofen som utspiller seg utenfor stuedøren vår.

Bildene begynner å bli mange, men de gjør ikke mindre vondt: En lastebil står forlatt langs en motorvei i Østerrike. Inni bilen finner politiet 71 døde mennesker fra Syria. I en båt utenfor Libya henter norske hjelpearbeidere ut 49 døde. De ligger tett stuet sammen i et lasterom under dekk. Millioner av mennesker er på flukt, og for noen ender turen med døden.

Flyktningestrømmen har nå nådd Norge. Ganske umerkelig for de fleste av oss har det strømmet på med nye asylsøkere til landet vårt denne sommeren. Så sent som i juni var alt som normalt. Men i august eksploderte det. Og apparatet som venter på dem er slett ikke forberedt på å ta i mot så mange.

Hva i all verden kan en forfatter gjøre for å hjelpe til?

Jeg bor på Kampen i Oslo, en liten høyde som ligger over Tøyen. Og på Tøyen ligger PUs mottakssentral. PU står for politiets utlendingsenhet. Hit kommer asylsøkerne for å bli registrert før de sendes videre til et transittmottak, og deretter til ordinære asylmottak. Jeg går forbi denne mottakssentralen flere ganger i uken. Jeg har sett køene utenfor, sett strømmen av mennesker, og sett dem henge ut av vinduene. Dette er et kontor, og akkurat nå fungerer det som en flaskehals. Politiet klarer ikke å ta unna den store strømmen. Alle skal intervjues. Fotograferes. Avgi fingeravtrykk. Det tar tid, og i mellomtiden må asylsøkerne vente på tur. De sover på gulvet. De får bare tørre brødskiver å spise. De har ikke dusj. Noen må vente i mange dager på denne måten, og det er rett og slett uverdig.

I sommer begynte noen engasjerte sjeler å servere dem varm mat. Mona Bentzen tok initiativet, sammen med noen kunstnervenner. For rundt halvannen uke siden tok min kollega Hilde Hagerup kontakt med meg og spurte om jeg kunne tenke meg å være med i en gruppe som hjalp til. Flere forfattere og kunstnere sa ja. Vi skulle gi dem mat, kanskje noen klær. Vi så for oss at vi kunne stå hjemme på kjøkkenet og koke sammen noen gryter. Jeg bor så nærme, jeg tenkte det var en enkel sak å frakte maten ned til dem. Vi dannet en gruppe på facebook: Refugees Welcome To Norway.

Heldigvis fanget Jan Vardøen, Oslos restaurantkonge, opp planene våre, og sa seg villig til å donere mat fra restaurantene sine. Den første kvelden, mandag, gikk det altså i pizza og noen bokser med tunfisk. Så begynte saker å skje, og det gikk fort. Tirsdag var Dagbladet på plass. Onsdag slåss NRK og TV2 om plass for å filme oss. Snart var det kø av restauranter som ønsket å delta. Og brått ønsket hundrevis, tusenvis, av frivillige å hjelpe til.

Det kan føles overveldende å være med på en sånn aksjon når det tar helt av, men det er også veldig tilfredsstillende. Forfatterlivet tilbringes for det meste foran en skjerm. Her kan jeg gjøre noe konkret, noe som hjelper et menneske her og nå. Jeg får en takk, et smil. Jeg får en sterk følelse av å være til nytte. Og jeg tror mange lengter etter nettopp det. Vi føler oss så hjelpeløse når vi ser på nyhetene. Det gjør så vondt å være vitne til en slik humanitær katastrofe. Det er ikke så mye vi bidrar med, men det er litt. Det er mer enn ingenting.

Debatten i sommer har gått på om vi skal hjelpe flyktningene «der de er» – altså i flyktningeleirer nær sine hjemland – eller ta i mot et visst antall her hjemme. Deler av debatten har vært hjerterå. I kommentarfeltene finnes det mennesker som sier at flyktningene bare kan dø. Finansministeren vår oppfordrer kommunene til å boikotte Stortingsvedtaket om å ta i mot 8000 mennesker fra Syria. Politikerne fra de andre partiene protesterer halvhjertet, men sitter stort sett musestille i båten, livredde for å skremme bort velgerne. De vil ikke gjøre den store flyktningekatastrofen til et valgkamptema.

Men mens denne diskusjonen har pågått, har flyktningene funnet veien hit, helt på egen hånd. Nå står de på dørterskelen vår. Det er ikke sikkert at alle kan få bli i landet vårt, men vi plikter å vise dem medmenneskelighet mens de er her. Alle kan bidra med sitt. Jan Vardøen har sagt det så presist: «De sier vi skal hjelpe dem der de er. Nå er de her.»

Line Baugstø (født 13. januar 1961 i Kristiansand) er en kritikerrost forfatter, som debuterte i 1986 med romanen Reise i gult lys. Hun har senere skrevet en rekke romaner, novellesamlinger og barnebøker.