Her er jeg hjemme i stua som fungerer som øvingslokale for Tenderleaves, som jeg utgjør sammen med Geir Kongshaug. Foto: Fædrelandsvennen.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Jeg kan stort sett ikke fordra kunstnere

Oppgave: Kom med et bidrag, du står fritt til å velge tema, så lenge det faller innenfor det utvidede kunstbegrep. Klarer du å være personlig, er det topp.

Besvarelse: Det utvidede kunstbegrep, sett fra en svært personlig synsvinkel.

Det går en slags obstfeldersk tråd gjennom livet mitt, og paradoksalt nok føler jeg meg som mest malplassert der jeg trives best – på «kunst»arenaen. Jeg kan stort sett ikke fordra kunstnere. Nå kjenner jeg en håndfull av arten jeg går god for, men disse fremstår som regel sympatiske for meg mer på tross av deres kunstneriske inklinasjoner enn noe annet. Det er noe med det selvfølgelige uttrykksbehovet som bor i mennesker jeg ikke finner verdig å applaudere annet enn i helt ekstraordinære tilfeller av genialitet og annerledeshet. Her vandrer man rundt, en simpel liten samling kjøtt og blod, i et bortimot endeløst kosmos, og så konkluderer man med at det er en selv som har ubegrenset å tilføye verden utenfor? Jeg har aldri klart å se på dette som en personlig seier for noen.

Mest sannsynlig er det nok meg det er noe galt med, de fleste kunstnere jeg treffer smiler så påfallende ofte at det er nærliggende å anta at deres livskvalitet langt overgår min. Ikke fordi de er rike på materielle goder, det er vel opplest og vedtatt for lengst at kunstnerbanen befinner seg i den mindre lukrative enden av karriéreskalaen, men nettopp fordi det åpenbart er slik en fryd å få uttrykt seg, ha en «dialog» med mottakerne, eller hva det nå enn det er de sier igjen. De med spisskompetanse på dette innen utøvende kunst betegnes som «artister», og for dem er ofte det å få vist frem sitt indre i andres åsyn selve det som gir livet deres mening. Forstå det den som kan.

even 2
Fra konsert til inntekt for Kirkens Bymisjon i Domkirka, der Tenderleaves opptrådte i 2012. Fædrelandsvennen.

Folk som står meg nær har gitt uttrykk for at mitt syn på dette bør sees i lys av at jeg er mer innadvendt skrudd sammen enn normalt er. Det har jeg ingen gode argumenter mot. I mine sporadiske forsøk på selvanalyse har jeg vært innom født sånn-blitt sånn-problemstillingen. Jeg kan minnes barndommens bursdagsfester, der jeg satt alene med det jeg kunne finne av lesestoff i huset, uten å ofre de andre barna en tanke. Distré distanse har preget de fleste relasjoner siden også. Oppmerksomhet fra andre har først og fremst vært et krav som har gått på bekostning av hva jeg egentlig var opptatt av på det gitte tidspunkt. Er det en slags autisme? Selvdiagnostisering er en håpløs geskjeft.

Et naturlig spørsmål som melder seg i denne forbindelse er hvordan jeg, gitt dette utgangspunktet, noen gang kom på tanken å prøve å livnære meg av å fremføre musikk på en scene. Det er vanskelig å svare utfyllende på, men det ligger nært opp mot det som var ment å være poenget i denne bloggposten(?): Hvorfor man bør drive med «kunst» selv om man ikke er en «kunstner». Dette er selvfølgelig en totalt subjektiv mening, skrevet ut i fra en antakelse om at jeg har et minimum av egenskaper til felles med andre mennesker. Skulle jeg ta feil i dette får denne teksten bare fungere som et innblikk i en forkvaklet personlighet. Det kan jo også være av interesse for noen.

Musikk ble først viktig for meg i tenårene. Før det tror jeg min entusiasme var helt midt på treet, og jeg tviler sterkt på at noen mistenkte meg for å være kunstnerisk anlagt i noen som helst grad. Men nå hadde det seg slik at på et tidspunkt da jeg var rundt 16 år oppdaget jeg at livet mitt var fullstendig meningsløst. Denne innsikten fikk umiddelbare konsekvenser for min akademiske innsats på videregående skole. Da var det andre boller nede i røykfylte gutterom. Over høyttalerne ljomet Interstellar Overdrive, med panorerte forvrengte gitarer, som så på neste spor returnerte til en nå ugjenkjennelig virkelighet. And little gnomes stay in their homes. Eating, sleeping, drinking their wine. Rolling Stones Rock n’roll Circus. Midt i manesjen sitter Marianne Faithfull, fallen engel. It is absurd to live in a cage, you know there’s got to be something better. Jeg skaffet meg min første gitar. Gitartimer var fullstendig utelukket. Jeg klimpret ubehjelpelig på den, og har ikke blitt hørbart bedre siden. Den var alltid underordnet sangen. Det er noe ved sang som får frem det ordløse bak språket. En slags anti-mening.

Mine pubertale dikt havnet raskt i søpla, man måtte synge ordene. De første famlende forsøkene på å skrive sanger var enten tve- og tritydigheter slik som Syd Barrett gjorde det, eller stream of consciousness, som Dylan i Desolation Row eller Visions of Johanna. Sakte men sikkert gikk det opp for meg at mitt eneste parameter for suksess var hvorvidt kombinasjonen av melodi og ord klarte å skape en følelsesmessig reaksjon i meg. Denne oppdagelsen satte en effektiv stopper for komplimentene fra andre på tekstfronten. Derimot var det flere som sa til meg at jeg burde synge likevel. Nysgjerrigheten tok overhånd, selv om «du har så fin stemme» er omtrent like smigrende å høre som «du har en fin rompe».

Min første konsert var en liten bøyg å komme over, men etter et par liter øl gikk den egentlig ganske smertefritt. To låter, den første var «Wined and Dined» av Syd, den andre en selvskreven låt kalt «Time». Den første høstet applaus, og den instinktive fine følelsen av godtakelse. Min egen låt husker jeg ikke hvordan ble mottatt, men jeg husker ennå hvordan det var å forsvinne inn i den, som en Houdini på scenen. Og så var jeg ikke mer.

De første par hundre sangene ble spilt inn på en liten kassettspiller med en fungerende høyttaler og innebygd mikrofon, og skjødesløst kastet på et uvisst tidspunkt. På folkehøyskolen tilbrakte jeg utallige timer med en gammeldags bånd-innspiller. Muligheten til å legge flere spor oppå hverandre var et nytt Eureka-øyeblikk. Så ventet siviltjenesten, i form av en 9,7 kvadratmeter leilighet på Majorstua, der jeg delte kjøkken og bad med en trøndersk kokk i mental ubalanse. Jeg investerte de få pengene jeg hadde i en Roland VS840 opptaker. Åtte spor, og et helt univers av musikk for mine føtter.

Hver fredag etter endt jobb uke tok jeg turen innom polet på vei hjem, og handlet inn en flaske med landets billigste musserende, Pimpante. 46 NOK. Så satt jeg der på min lille glattcelle og produserte plate på plate. Lyd har jeg ikke mer peiling på enn instrumenter. De færreste klarer å høre på de platene der, ikke at så altfor mange har blitt stilt overfor den utfordringen. Utgivelse har aldri vært aktuelt. Men jeg elsket dem, i motsetning til kokken, som prøvde å slå inn døren for å få meg til å holde kjeft. Siden den gang har jeg også fått meg et piano, som jeg spiller med enda mindre kyndighet enn gitaren. Med nye instrumenter hagler nye låter inn.

For vel fire år siden bestemte jeg meg for å si opp jobben min for å kunne dedikere meg til musikken. Dette hang sammen med at jeg hadde tatt det skritt å gi ut musikk på plate for offentligheten, og at det tilsynelatende fantes en slags nisje for det jeg holdt på med som kunne støtte opp under dette. Nå har jeg allerede slått fast at jeg er langt fra noen «kunstner», og i alle fall ikke en «artist» – noe svært mange konsertgjengere føler for å informere meg om. Det skorter visstnok på formidleregenskapene og kontakten med publikum. Go figure. Det vrenger seg i meg de gangene jeg for enkelhets skyld presenterer meg som musiker. Ikke kan jeg spille et instrument med noen grad av suksess, ikke forstår jeg meg på EQ, PA eller kabler.

Alle musikere jeg har jobbet med har måttet forholde seg til en noteanalfabet med dårlige nynne-egenskaper, en oppgave som har min dypeste sympati. En sanger skal vel strengt tatt være i stand til å kunne synge en kjent låt på noenlunde gjenkjennelig vis, noe jeg ofte har store problemer med. Men det jeg holder på med er da et eller annet innenfor det utvidede kunstbegrep, det er jeg overbevist om. Denne teksten skulle i utgangspunktet bære frem dette budskapet om at man ikke trenger å være noen «kunstner» for å holde på med kunst, men som normalt er svikter motivasjonen til å «formidle» noe, og jeg sitter igjen og skriver for meg selv. Ta det for det det er verdt.