Foto: Daniel Mikkelsen
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Musikerne våre

I dette innlegget vil jeg slå et slag for de uavhengige musikerne.

Ikke de privilegerte Tidal-artistene som flyr privatjet til jobb. Jeg mener ikke de som nødvendigvis lager, men som gjerne spiller på de store nasjonale og internasjonale megahittene. År ut og år inn. På turnéer og på plate. De som nyter sine stille suksesser i enkeltpersonforetaker rundt om i Norge. De som styrer butikken selv. Folka på gølvet.

Det er disse vi har flest av. Vi har vedtatt ved lov at vi denne våren skulle utdanne noe sånt som 56 musikere bare i Kristiansand.

De et hardbarket folkeferd. De har viet livet sitt til noe annet enn penger og status. De danser etter en annen rytme. For musikken alene.

De fleste danser kun en stund. Så tar de med seg mastergraden sin i musikk, og blir lærere, piloter eller oljearbeidere. Bare noen få blir igjen der nede på dansegølvet.

For det er ikke et særlig nobelt yrke. Det finnes få rettigheter, i praksis ingen. Huslån, pappaperm og sykelønn er ukjente ord. Ta sykelønna, det er jo enkel logikk: Hodepine gir ikke applaus.

Vi må ikke sy puter under armene på musikerne. Men vi kan i det minste utstyre dem med en hjelm.

De mest begavede og smarteste musikerne har allerede blitt tannleger og bankfunksjonærer. Jeg har sett dem gå, en etter en. Et par spellmannspriser på et legekontor ruster ikke.

De fleste av musikerne jeg kjenner har et par studiepoeng i improvisasjon, og det kommer godt med. De bruker disse vekttallene aller mest mellom konsertene. For hvordan får man endene til å møtes i 2015, når innspilt musikk er blitt gratis? Det improviseres.

Som en elv ned en fjellside finner musikerne alltid en karrig vei til havet, selv om strømmeselskaper skulle finne på å bygge en demning. En genial demning for å samle musikken opp i et massivt basseng og tappe det ut igjen til folket helt gratis. Publikum jubler. Markedet øker og øker.

Av og til tar jeg meg i å tenke at den norske scene er et moderne Colosseum. Jo mer musikerne sulter, jo mer applaus. For det er en myte at musikere ikke vil ha trygghet og sikkerhet i arbeidshverdagen. Vi har til og med vedtatt at vi skal ha et par faste musikerstillinger her i landet. Det finnes mange festtaler om hvorfor.

Det er så mange som rundt tusen faste arbeidsplasser for musikere i dette landet, skal vi tro Bugge Wesseltoft i et innlegget Lytt til musikerne i nettavisen Ballade. Utfordringen er bare den at 990 av disse er forbeholdt én sjanger alene. Den klassiske musikken.

Det er som om musikk ikke har noen verdi før 14 andrefiolinister spiller den.

Vil du skrive ny musikk som folk vil høre på, skape nye arbeidsplasser, drive kunstnerisk innovasjon og fornying, fremme sjangermangfold og bredde, ja da går man feil vei, skal vi følge de store linjene i norsk kulturpolitikk.

Det er som om kulturpolitikken formaner: Ingen noter, ingen støtte! Ingen dirigent? Ingen støtte! Ingen bratsjist? Ingen støtte! Ingen tversoversløyfe? Ingen støtte.

Kristiansandsmusikeren er heldig. Her kan de beste sørlandsmusikerne få et statlig klapp på skulderen, via for eksempel Sørf og Cultiva Express. Det finnes nasjonale støtteordninger der ute. Symbolske, som sådan.

Man kan gjøre som Øyvind Nypan, en av landets fremste og mest innovative gitarister. Han søkte og fikk kroner 2000 av Sørf til turnéstøtte for noen uker siden.

I Sørfs vedtekter står det at disse 2000 Nypan-kronene blant annet skal ”synliggjøre byens band og artister på regionalt, nasjonalt og internasjonalt plan.” Det nærmer seg komedie. Nypan har hele verdens som arbeidsplass, men kommer seg kanskje til Vennesla og tilbake for 2000 kroner. Vennesla er et vakkert sted, det er sikkert og visst. Men noen Nypan-konsert blir det ikke på det beløpet. I alle fall ikke noe turné.

Gode initiativer som Sørf må få langt flere midler å rutte med, og det kjapt.

Et steinkast fra Sørfs lokaler sitter Kristiansand Symfoniorkester i en vakker og velfortjent milliardsal og mottar i underkant av (ubekreftede) én million kroner for å holde én konsert. Nypan får 2000 kroner for en hel turné. Vi burde kunne dele de få kulturmidlene som finnes i landet, og i Kristiansand, mye bedre mellom oss.

I dette innlegget vil jeg slå et slag for den uavhengige musikeren. En av disse er Tor Kvammen. Han trenger ingen dirigent, for han dirigerer selv. Han trenger ingen prosjektleder, for han leder selv. Han trenger ingen låtskriver for han skriver selv. Han trenger ingen regissør, for han lager sine egne musikkvideoer.

Kvammen er soleien som presser seg gjennom det marmorerte gulvet norsk kulturpolitikk har spandert på Den Norske Opera og Ballett.

Det er et ekte mirakel. En symfoni!

Men slikt koster. Ikke for meg og deg, men for musikeren.

Vi får se hvor lenge tonene varer.

PS! Mitt første blogginnlegg for Lokalkulturen kan du lese her.