Forfatterportrettet av Cornelius Jakhelln er tatt av Dagfinn Hobæk.
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Soloterrorisme i bøkenes verden

Etter å ha utgitt tolv bøker på etablerte forlag, har jeg bestemt meg for å prøve selvpublisering.

Hva skjer når en etablert forfatter velger å utgi boken sin selv? Dét er hva denne bloggen skal handle om. Som forfatter er man ikke bare kunstner, men også selvstendig næringsdrivende i bokbransjen.

Blant forfatterne er lojaliteten til forlagene sterk. De fleste forblir i lange, monogame forhold til sin forlegger, uansett hvor store endringer bransjen gjennomgår. Norske forfattere skriver i regelen kontrakt kun for enkeltbøker. Dette betyr at vi utvikler våre manus for egen regning og risiko, og (be)lønnes først når et forlag antar manus for utgivelse.

Det er ingen hemmelighet at det blåser i bøkenes verden: Forlag og bokhandlere jager etter den ene bestselgeren, og i kjølvannet følger gjerne en haug uinspirerte kopiprodukter som hverken selger eller begeistrer. De såkalt «smale» forfatterne blir gjerne henvist til hyller i knehøyde, et sted bakerst i bokhandelen. Jeg har selv opplevd å ha utgitt syv bøker på syv år, uten å finne én eneste av dem hos ARK i Kristiansand. Bøkene var utgitt på etablerte forlag som Tiden, Cappelen Damm og Samlaget.

Mange har sagt til meg at bøkene mine er «vanskelige». Jeg har vondt for å skjønne det – men fordi jeg har skrevet dem, er jeg selvsagt like blind som en mor!

I 2001 satt jeg i debutantsofaen på Aschehougs hagefest i Oslo og svarte på spørsmål foran pressen. Blant de andre debutantene det året var Carl Frode Tiller og Ingrid Storholmen. Boken min het «Gebura muse. Quadra natura 0001» – og hadde det funnes en pris for høstens mest obskure tittel, vel, så tror jeg Gebura hadde gått av med seieren!

Diktsamlingen var den første i en eksperimentell serie på fire, derav undertittelen «Quadra natura 0001» – og det vakte ikke bare begeistring, at jeg som debutant skulle skrive fire bøker! Av de som debuterer, er det bare rundt halvparten som utgir en bok nummer to. Enda færre utgir en tredje bok.

Uansett, jeg satt i Paris og skrev, og i 2004 kom oppfølgeren «Yggdraliv. Quadra natura 0011» – den fikk til dels svært gode kritikker. Fædrelandsvennens anmelder Oddbjørn Johannesen skrev:

“Den Paris-boende kristiansanderen Cornelius Jakhelln er en av de mest originale poetiske stemmene som har latt seg høre her til lands på mange år. Lett tilgjengelige er tekstene hans definitivt ikke, men den som våger seg inn i hans litterære univers, vil finne en språklig og intellektuell sprengkraft av usedvanlig format.”

Slippfesten for «Yggdraliv» var påkostet, med et korverk skrevet for anledningen av min gode venn Knut Avenstroup Haugen! Det var bare så synd at festen fant sted mens Norsk Litteraturfestival pågikk på Lillehammer – der var også forlagsredaktøren min. Vi var vel en gjeng på rundt 15 lykkelige sjeler som hørte korverket «Kabazal», om et hemmelig fengsel i Marokkos ørken. Jeg skal aldri ha slippfest i festivaltiden igjen!

I 2006 kom diktsamlingen «Fagernorn. Quadra natura 0111», og i 2008 var fireboksserien komplett med «Galderhug. Quadra natura 1111». Cappelen Damm lagde en fin samleboks til de fire bøkene. Denne hangen til spesielle formater og begrensede opplag må stamme fra mine tenår som musikkfan. Da syklet jeg fra Vågsbygd og inn til platebutikken Rockline i Dronningens gate. Ukelønnen min gikk stort sett til cd’er, lp’er og kassetter med artister som AC/DC, Metallica og Guns’N’Roses. I platehyllen min i Berlin har jeg fortsatt alle de fargesprakende spesialutgivelsene til sistnevnte band, singlene fra Use Your Illusion 1 og 2. Jeg har mange gode minner knyttet til dem, men fordi de var samlerutgaver kunne de selvfølgelig ikke spilles!

I 2007 hadde jeg mitt gjennombrudd som forfatter, da vant jeg Bonnier-Cappelens store nordiske romankonkurranse med «Gudenes fall». Prissummen var på 500.000 kroner, noe som gjorde den større enn Nordisk råds litteraturpris – i det minste målt i penger! Min norrøne sagaroman fikk glitrende kritikker, så 2007 ble et ekstremt hektisk år for meg. Siden har det vært mye å gjøre. «Gudenes fall» ble fulgt opp av barneboken «Rikke gidder ikke!» i 2008 og den halvsprø kriminalromanen «Voguesville» i 2009.

I 2011 utga jeg den selvbiografiske boken «Raseri», hvor jeg skrev om mørke subkulturer, mobbing og hvite menns sinne. Boken var egentlig ferdig redigert 15. juli, men etter 22. juli-terroren ble det nødvendig å ta på tenkehetta. 29. juli 2011 publiserte jeg essayet «Æren og demokratiet» i Morgenbladet, hvor jeg beskrev en hard tid i Paris med fascinasjon for fascismen. Teksten ble delt over 3000 ganger, og den skaffet meg både ros og pes. Etter 2011 ble jeg ikke lenger sett på som en eksentrisk kunstner med mange hatter, men heller som en slags kunstekstremist med farlige meninger. Det året var det mye som stod på hodet.

I fjor høst hadde jeg den ære å ha Karl Ove Knausgård som redaktør for min Berlin-roman «Germania». Boken var den første norske romanen som utkom på Knausgårds forlag Pelikanen. Under prosessen besøkte jeg Knausgård flere ganger i hans hjem i Glemmingebro i Sverige. Møtet med den utflyttede sørlandsforfatteren var varmt og inspirerende. Samtalene våre vandret fra keisertidens Berlin til science fiction-virkeligheter. Særlig ble jeg slått av Knausgårds usnobbete holdning. Til tross for sine meritter og verdensomspennende gjennombrudd, var han helt den samme som jeg hadde møtt på Lillehammer seks år før. I 2008 var Knausgård nemlig en forfatter for de spesielt interesserte, med to bøker på samvittigheten, «Ute av verden» og «En tid for alt».

Der var jeg ferdig med skrytet, og vi kommer endelig til poenget: Etter å ha utgitt bøker på fem etablerte forlag, har jeg nå bestemt meg for å utgi en bok på eget forlag! Det er et spennende prosjekt, med stor risiko og fallhøyde. Tenk om kritikerne hater den, og ingen vil kjøpe den?

Det er jo ganske sannsynlig. Mer følger.