Foto: Arild Danielsen
Brukerskapt innhold
Lokalkulturen er en side for brukerskapt innhold, der kulturpersonligheter fra Sørlandet skriver. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendinger i kultursfæren. I tillegg ønsker vi stoff fra kulturarrangementer i Agder-fylkene. Formålet er å speile bredden og mangfoldet i kulturlivet her i sør. Vil du bidra, kan du sende en mail til Rune Stensland.

Jeg er livredd for Facebook

Jeg er Thom Hell. På Facebook er jeg født i 1945 i Hell-Ville, Madagaskar.

Jeg bor i skrivende stund i Jakarta, Indonesia. De som kjenner meg, kaller meg bare Hahrfahrfahrfahrhru. Jeg ble vegetarianer i 1969, fikk en bil i 1957, og giftet meg i 1951. Alt dette: Facebook-fakta.

Jeg har blitt bedt om å blogge for den nye Lokalkulturen på FVN.

Det har alltid fascinert meg at folk legger ut all sin personlige informasjon på Facebook. Jeg er livredd for Facebook. Prøver å holde meg unna så godt jeg kan. Derfor forsøker jeg også å legge ut minst mulig riktig data om meg selv der.

Jeg hoppet på Facebook med en gang det kom, og da Myspace døde. Tenkte det kunne være en fin måte å få spredd musikken min på, informere om plateslipp, konserter osv.
Det fungerte ganske bra de første årene. Mine 5000 tillatte venner gav meg stort sett god respons på det jeg hadde å melde.

Nå, derimot, har ting forandret seg. “Sjekk ut den nye Thom Hell singelen!” fra 17. april er i skrivende stund oppe i 42 likes, inkludert min egen tommel.
Ikke så verst, sier du? Nei, kanskje ikke. Hadde det ikke vært for at “Hipp hipp hurra for verdens to fineste!” jeg la ut 17. mai, av kjæresten min og barnet vårt, har 340 likes.
Nå er det ikke noe nytt at skjønne barn og kattunger er mer populært enn all kunst og kultur til sammen på sosiale nettverk. Men jeg trenger ikke å like det. Jeg liker det rett og slett ikke.

For ingenting er som det var. Alt er i konstant utvikling og sånn skal det også være. Men jeg liker det ikke. Ingen tommel opp her. Jeg er fremdeles genuint opptatt av å lage det jeg mener er bra musikk og jeg håper jeg kan spille inn musikk til jeg dør, men jeg tror ikke jeg klarer å henge med på alt det utenommusikalske som foregår på nettet, og det tror jeg man må. Ikke nok bare å spille musikk lenger. Og skal jeg opp på NRK Marienlyst for å snakke om min nye plate og spille en sang, vil de alltid at jeg spille en coverlåt av en annen artists låt, gjerne noe helt utenfor min sjanger, fordi det blir så eksklusivt og annerledes og litt crazy, liksom. Man må være med på leken, men mitt problem er at jeg begynner å bli litt lei av å leke. Liksom.

Jeg har Facebook, Twitter og Instagram-konto. Jeg har til og med Vine, for de som vet hva det er. Også har jeg LinkedIn. Og Soundcloud. Men det er faen meg ikke nok. Jeg skal helst Snapchatte litt innimellom all den andre dritten også. Og som om ikke det er nok, har jeg blitt bedt om å blogge for FVN! Jeg, som sist oppdaterte hjemmesiden min januar 2014, skal nå blogge.

Blogg er forøvrig ett av verdens aller styggeste ord. Jeg husker da blogg ble introdusert og kan fremdeles kjenne den syrlige smaken av oppgulp i munnen fra første gang jeg hørte det. Som med det meste finnes det gode og dårlige blogger. Men hvis blogg var en matrett, hadde du neppe bestilt den. Hadde Blogg stått utenfor døren din og forsøkt å selge deg noe, er sjansen for at du hadde sagt nei takk og slengt døra i trynet på Blogg ganske stor. Likevel tar mange blogg for god fisk, samme hvor illeluktende den kan være. Hvilket bringer meg inn på det jeg egentlig ville frem til her, men som jeg ikke kunne si på bare 50 ord, for da ville det blitt en Tweet og ikke en blogg.

Jeg har blitt bedt om å blogge for FVN, og det skal jeg gjøre. Det kommer til å bli en midt på treet-blogg. Den ender neppe opp som noe stort samtaleemne på pauserommet. Jeg blir fornøyd med 10 likes for å si det sånn, inkludert min egen tommel.

Kanskje skal jeg blogge om det som irriterer meg i vårt samfunn. Viktige ting. Ting som irriterer meg. Folk. Folk som ikke stiller seg til høyre, men i stedet står som ei krøkke midt på rullebåndet. Folk som i det hele tatt velger å stå bom fast på et rullebånd som går en halv kilometer i timen. Folk som velger å stå der i stedet for faktisk å komme seg raskere fra A til B. Folk som på død og liv skal ikke bare først ut av flyet, men først inn på det også. Det er helt ulogisk! Folk som sniker i køen fordi de anser deres tid som sykt mer viktig enn alle andres. Folk i kommentarfeltet som lirer av seg med hat, floskler og spydigheter, helt anonymt selvsagt. Bitre folk. Plateanmeldere? Utrivelige buss-sjåfører, tog-konduktører og taxisjåfører, dårlig service, helligdager, ikke-helligdag-men-fri-på-fredag-fordi-det-var-helligdag-på-torsdag-dag, planleggingsdag. Tror ikke det finnes et annet land enn Norge der helge-rushtrafikken ut fra Oslo starter på en torsdag.

Sånne greier skal jeg kanskje skrive om. Også skal jeg prøve å skrive om det jeg gjør til daglig og det jeg lever av, enn så lenge: Musikk. Det er forferdelig mye musikk som irriterer meg, men det får vi ta en annen dag.

Inntil da kan du forhåpentligvis hygge deg med låta “So this is goodbye”, som jeg spilte live for FVN i januar i fjor.

Lev Vel!

Mvh Hell